Hjelp oss å høre de rop du har hørt

I et intervju i VL 3. mai uttalte Sofia Camerin, assisterende rektor på Enskilda Högskolan i Stockholm og tidligere kirkeleder, at hun ikke ønsker endring i den svenske abortloven.

Loven har vært uforandret siden 1975, og tillater selvbestemmelse til 18. svangerskapsuke. Både kvinnen og barnet er skapt i Guds bilde, sa hun. Kvinnen er skapt til å være myndig og «har rett til å ta sine egne beslutninger». Jeg savner slike tydelige stemmer fra min egen kirke.

Stemmene sjelesørgerne fanget opp

Nylig lærte jeg om CCS, Clergy Consultation Service. CCS ble født samme år som meg, i 1967. Det skjedde i New York City, på terskelen til året som ga navn til en hel generasjon og ble et begrep. Woodstock, Age of Aquarius, Make love, not war.

I oppveksten tenkte jeg ofte at jeg var født 20 år for sent. Jeg kjente meg trukket mot hippienes historie. Da jeg selv var ung på 1980-tallet, var det mindre å gjøre opprør mot, men det skal sies at jeg gjorde et hederlig forsøk. Med Fjällreven-jakke og buttons nok til en skoleklasse prøvde jeg å overbevise verden, og ikke minst meg selv, om at opprørets tid ikke var forbi.

Det var stemmene til ufrivillig gravide kvinner sjelesørgerne hadde fanget opp, i et land – og en tid – der abort var strengt forbudt.

—  Aud Irene Svartvasmo

CCS ble til som svar på rop fra tusenvis av kvinner. Ikke høylytte rop, for det gjaldt ikke noe man ropte høyt om – verken den gangen eller i dag. Men det tause og lavmælte kan også kalle på oppmerksomhet.

Det var stemmene til ufrivillig gravide kvinner sjelesørgerne hadde fanget opp, i et land – og en tid – der abort var strengt forbudt.

Beskyttet av konfidensialiteten i sjelesorgrommet kunne kvinnene fortelle om det umulige valget: Å fullføre et uønsket svangerskap, eller betale svimlende summer og utsette seg for livsfarlig bakgårdsvirksomhet. Behandlingen med kleshengere og strikkepinner gjorde mange av dem sterile. I verste fall tok den livet av dem.

[ De valgte bort sin egen sønn. Så valgte de å begrave ham ]

Abortloven kom i tide for meg

Hjelp oss å høre de rop du har hørt, ber vi i en av takkebønnene i nattverdliturgien. Det var det de gjorde, de to rabbinerne og 19 protestantiske prestene som dannet CCS, pastoral rådgivningstjeneste for gravide. De hørte.

Og de nøyde seg ikke med å høre og gi råd. De bygget opp et nettverk av leger som var villige til å utføre aborter, og som kvinnene kunne stole på. Slik skapte de rom for illegale, men trygge aborter. I podcasten «Criminal», episode 70, sier prestene at de så det som sin pastorale plikt. Både sjelesørgerne og legene tok stor risiko. Noen av dem mistet jobb og lisens.

Abortloven i Norge kom i tide for meg. Jeg kan ennå huske de kloke og litt sørgmodige øynene til legen som sukket og sa: Det er heldigvis blitt enklere nå.

Jeg var kvalm. Jeg hadde panikk for det som vokste inni meg og hadde «invadert» kroppen min.

—  Aud Irene Svartvasmo

Jeg var 17 og uønsket gravid. Jeg var ikke blant dem som heroisk bestemte seg for å få barnet. Jeg visste at dette ville jeg bare ikke. Ikke nå. Kanskje aldri.

Jeg var kvalm. Jeg hadde panikk for det som vokste inni meg og hadde «invadert» kroppen min. Jeg ville bare at det skulle ta slutt.

På sykehuset var det samlebånd. Jeg husker en kvinne som gråt bak gardinen i sengen ved siden av. Kanskje hadde hun spontanabortert? For der lå vi, side om side, med forskjellige historier.

Selv var jeg aller mest lettet. Og takknemlig for friheten til å velge. Jeg har hatt mitt å bearbeide i etterkant, men er forsonet med at valget mitt 17 år gamle jeg gjorde var riktig da.

[ Therese Utgård Aas: «Kjempar vi for fosteret eller eige samvit?» ]

Ikke rør abortloven

Derfor mener jeg, fra dypet av min kristensjel: Ikke rør abortloven! Den er ikke perfekt, og nemnd-ordningen bør avvikles, men likevel: Ikke rør den!

Vi risikerer så mye mer enn vi kan vinne. Flere steder i verden er abort blitt forbudt igjen, og kvinner og deres behov for helsehjelp er skjøvet tilbake igjen til skyggene. I disse dager har USAs høyesterett abortlovgivningen til behandling. Jeg tror det er naivt å ta denne rettigheten for gitt.

Derfor mener jeg, fra dypet av min kristensjel: Ikke rør abortloven!

—  Aud Irene Svartvasmo

Som sykehusprest har jeg lyttet til mange aborthistorier. Ofte er det historier kvinnene aldri har delt med noen. Ofte er det gamle kvinner som forteller. De setter seg som en smerte et sted i magen min, disse fortiede fortellingene.

Så er vel dette min måte: Å bruke spalten denne uka til å gi lyd til min egen og mange andre kvinners stemmer, og dele historien til kollegaene i CCS-nettverket. En historie som gjør meg stolt og ganske rørt.

Og så jeg vil fortsette å lytte til kvinnenes fortellinger. For når vi forteller, setter vi sammen det som har gått i stykker.

[ Overlege: «Hva om abortnemnda virker mot sin hensikt?» ]