Kommentar

Fortiden er ikke død. Den er ikke engang fortid

Historie er ikke læren om det som er «bak» oss. Historie er stoffet vi er laget av. Gid kunnskapsministeren sa det samme.

Det sies at mannens liv kan deles opp i tre faser, symbolisert ved tre hovedinteresser: dinosaurer, damer og slektshistorie. Fra kurver og former til linjer.

Forleden dag fylte jeg førti år, og jeg konstaterer, med en blanding av forferdelse og glede, at blikket stadig oftere søker i retning av historiens linjer.

I vår har tankene gått tilbake til en familiekrønike på 20-tallet, hvis anslag høres ut som en roman av Edvard Hoem; hvis fortsettelse kan leses som en moralsk allegori over spenningen mellom egne ambisjoner og hjemlige forpliktelser.

Og hvis avslutning kan minne om en beretning om arvesynden. Som det står i Den gamle boka: Når fedrene spiser sure druer, får barna dårlige tenner.

Vi er ikke bare flimmer og øyeblikk; hensatt i en sverm av sekunder, vi er også strukturer og sammenhenger.

—  Håvard Nyhus, vaktsjef NRK Vestland

En sterk agitatorisk kraft

Jeg skal ta det i tur og orden, og det hele starter for nøyaktig hundre år siden: 1. mai, 1921 i Skjåk.

Da gikk Kristian Gerhard Wågen (1891-1982), min oldefar, på talerstolen og erklærte for hele bygda at han var blitt kommunist. De færreste av Vårt Lands lesere vil ha hørt om Kristian Gerhard, men den gangen tente ordene en flamme som spredte seg hele veien ned Gudbrandsdalen og like inn til hovedstaden.

At en vel ansett lærer og kirkesanger talte med slik glød og overbevisning ble lagt merke til. Talen ble hyppig sitert i kommunistiske aviser, og allerede året etter var oldefar formann i Nordberget socialdemokratiske forening.

«Det Wågen kunne tilføre laget var en sterk agitatorisk kraft og den intellektuelle kapasiteten som fulgte hans evner, utdanning og yrke», skriver historiker Hans P. Hosar.

Kampen om Moskva-tesene

I Arbeiderparti-ledelsen tok Peder Furubotn notis. Kirkesangeren fra Skjåk var en god alliert når partiet skulle koble seg tettere på Historiens krefter i Sovjetunionen.

Men allerede året etter (i 1923) tapte Furubotn kampen om Moskva-tesene for Tranmæl og Gerhardsen, og Arbeiderpartiet slo inn på en mindre revolusjonær vei. Furubotn forsvant ut, og ble generalsekretær i Norges Kommunistiske Parti (NKP).

Tilsvarende ble også Kristian Gerhard mer og mer marginalisert. Ved Stortingsvalget i 1927 fikk NKP i Skjåk fattige 62 stemmer. Tre år senere telte de åtte stykker.

På toppen av det hele ble samarbeidet med sognepresten stadig surere. Ifølge Skjåk bygdebok var de to «uenige om det meste, fra språkstrid og kulturpolitikk til de fleste samfunnsspørsmål», og fra presten utgikk et varsel (de historiske kildene forteller ikke hva det gikk ut på) som fant veien helt til biskopens arbeidspult før skolestyret konkluderte med at det var grunnløst.

Ikke alt kan repareres

Sikkert er det at Kristian Gerhard mistet litt av piffen. Det er iallfall det portrettet min morfar tegner: av en far som ville utrette store ting, kallet av historiens krefter og den russiske revolusjon, men som i stedet måtte pusle med multiplikasjonstabellen, den norske kongerekka fra Harald Hårfagre og det utvalgte folk i Jødeland. Forvist fra den store scenen han så vidt rakk å skimte. Akk.

Og her tar historien en mer tragisk vending.

For stikk i strid med familiens innstendige ønske, beslutter Kristian Gerhard å bryte opp. Med kona Anna og fem små barn på lasset sier han farvel til lærerjobben og klokkergården for i stedet å søke lykken i sin barndoms dal på Nordmøre.

Men drømmene lar seg ikke realisere der heller, og snart drar han alene til USA. Anna og de fem (snart seks) barna flytter hjem til hennes foreldre på Bjorli i Lesja.

Når Amerika-fareren vender tilbake julaften 1932, uten å ha blitt rik der heller, har yngstemann morfar (f. 1929) rukket å bli tre og et halvt år, og noe uopprettelig har skjedd.

Et mindre fag

Hvorfor skal historie være et fag på skolen? Spørsmålet er satt på spissen etter at regjeringen åpnet for å erstatte det med et «framtidsfag» (det skal «utredes»), og etter at kunnskapsminister Guri Melby omtalte det som et «mindre fag» (en formulering hun senere har beklaget).

Ulike svar er kastet opp, og kretser helst rundt at fortidens mønstre før eller siden innhenter oss om vi ikke forbereder oss. Historien er noe vi skal lære av for ikke å gjenta den.

Selv vil jeg betone en annen tidsforståelse. En tilnærming der hele poenget er nettopp å gjenta, igjen og igjen. Dette er historiefagets eksistensielle dimensjon. Historie er ikke et annet stoff, som vi kan tilegne oss, men noe vi er, og gjør.

Om jeg var kunnskapsminister, ville jeg derfor sagt følgende: Begynn med å legge vekk forestillingen om historien som en slags linjal. Historie er ikke læren om noe «tilbakelagt» som vi kan nyttiggjøre oss going forward.

Vår felles hukommelse

I stedet ville jeg sagt: Historie er det vi er laget av. Vi er ikke bare flimmer og øyeblikk; hensatt i en sverm av sekunder, vi er også strukturer og sammenhenger. Fortiden er ikke død, ja den er ikke engang fortid.

Jeg har skrevet om dette før også. Jeg er ikke bare Håvard (40). Jeg er også Håvard (12) og Håvard (25), og plutselig kan de banke på. Like plutselig som en bortkommen far på julaften.

Lars Saabye Christensen setter ord på disse plutselige tidsforskyvningene i diktet Farmors hår.

farmor grer sitt hår

med en kam av lys

en sommer

en morgen

og i dette øyeblikk vet jeg

at hun er yngre enn meg og jeg er

eldre enn henne

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar