Kommentar

Verden trenger en hestekur i 2021

Kloden går inn i 2021 med betydelig svekket allmenntilstand. Mulighetene for langsiktig rehabilitering finnes, men da må pasienten akseptere en tøff hestekur, og medisinen må fordeles mer rettferdig enn i dag.

Økende matmangel i fattige land kan bli en av de største humanitære utfordringene i 2021. Her desinfiserer hjemløse i Johannesburg i Sør-Afrika hendene mens de står i kø for å motta matvarehjelp fra private givere.

Det handler både om feberhete klimaendringer, om et usedvalig høyt globalt konfliktnivå, om økende populisme og demokrati på vikende front, men mest prekært om fjorårets totalt dominerende globale hendelse, koronapandemien. Ved årsskiftet hadde den krevd anslagsvis 1,8 millioner menneskeliv, og redusert verdensøkonomien med over 4 prosent siden forrige gang nyttårsrakettene gikk til værs.

Midt oppe i elendigheten finnes trøst i at millioner av vaksiner nå rulles ut, mens verdens børser når nye høyder på forventninger om retur til normalitet. Men selv om det er en bragd at vaksinene kommer på markedet så raskt, så hersker det fortsatt usikkerhet om virkningsgrad og potensiell vaksinemotstand. Vi vet heller ikke hvor effektive vaksinene vil være mot smittespredning og dødeligheten i risikogruppene.

Årelang vaksinekø for fattige

Uansett må de fattigste landene trolig vente i årevis på full vaksinedekning. For tross bred enighet om at vaksiner må anses som et globalt gode, har de farmasøytiske gigantene i praksis lagt sterke føringer på patentrettigheter og fordeling. De som står bakerst i vaksinekøen i fattige land, kan derfor måtte vente helt til 2024 før de får det etterlengtede stikket.

Pandemien har akselerert en økende ulikhet, både globalt og innad i land, som det må bli et sentralt politisk mål å redusere de neste årene.

—  Journalist Geir Ove Fonn

Allerede har pandemien akselerert en økende ulikhet, både globalt og innad i land, som det må bli et sentralt politisk mål å redusere de neste årene. Vi ser det også her hjemme, der de dårligst betalte jobbene innen næringer som reiseliv, servering og handel er sterkest rammet, samtidig som ansatte med høyere utdanning i stor grad har kunnet jobbe beskyttet hjemmefra. Økonomisk har de rikeste bare dratt ytterligere fra, mest ekstremt illustrert ved Jeff Bezos og hans Amazons voldsomme gevinst på en korona-framskyndet digitalisering og automatisering innen varehandel.

Økt gjeldsbyrde i fattige land

Ifølge Oxford Economics vil den økonomiske skaden fra pandemien være dobbelt så alvorlig i såkalte fremvoksende markeder i 2025, som i velstående land. Dette er fattige land som under pandemien har måttet påta seg ekstra gjeldsbelastning, «koronalån» som de i årevis framover vil slite med å betjene, med utsikt til langvarige kutt i allerede underfinansierte offentlige velferdstilbud.

Verdens matvareprogram (WFP) har for lengst advart om at økende matvarepriser vil bidra til potensielt katastrofal matmangel for et økende antall ekstremt fattige i verden i 2021. En bekymret WFP-direktør David Beasley benyttet sin Nobel-tale 10. desember til å utfordre verdenssamfunnet til å bevilger litt mer av vår ekstreme globale rikdom til økt humanitær innsats, hvis vi skal berge 270 millioner mennesker som står på randen av en sultkatastrofe.

Framskritt blir reversert

Forverringen skjer etter at det de siste tiårene er gjort enorme framskritt i den globale kampen mot fattigdom. Går vi 200 år tilbake, levde hele 94 prosent av verdens befolkning i ekstrem fattigdom, ifølge dataanalyser fra Bill Gates Foundation. I 2015 var denne andelen nede i rundt 10 prosent, men de siste årene har utviklingen igjen gått feil vei.

Det forsterkes av en hel katalog med dystre utviklingstrekk. Rekordmange 80 millioner mennesker er på flukt fra sine hjem, folkeveksten er faretruende stor, antallet kriger og voldelige konflikter er høyere enn på flere tiår, klimaoppvarmingen skaper ødeleggende ekstremvær som tørke, flom og sykloner, og i en rekke land har politikere som representerer antidemokratisk høyrepopulisme styrket sin maktbase.

Begrenset Biden-effekt

En viss trøst finnes i at påtroppende president Joe Biden raskt vil føre USA tilbake på det multilaterale sporet, med re-innmelding i Paris-avtalen og Verdens helseorganisasjon (WTO). Han vil like fullt lede et ekstremt polarisert USA, der mesteparten av politiske krefter og kapital må brukes på nasjonale forhold. Samtidig vil den dominerende konflikten med Kina vedvare, og det er vanskelig å se USA-ledete gjennombrudd i overgripende konflikter som Israel/Palestina og atomavtalen med Iran.

Ved inngangen til et nytt år kjennes det derfor som verden har altfor mange trusler å håndtere, i tillegg til den altomfattende koronapandemien. Bare på det sårbare afrikanske kontinentet kan der ramses opp krigsutbrudd i Etiopia, vedvarende krise og islamistisk trussel i store deler av Sahelregionen, manglende utvikling etter borgerkrigen i Sør-Sudan, høyt konfliktnivå nord i Mosambik, det samme i Nigeria, og truende matvarekrise i DR Kongo.

Kriser som ikke tar slutt

Andre steder i verden er fredsprosessen på bristepunktet i Afghanistan, og i Syria er det fortsatt humanitær krise, 10 år etter at krigen startet under den arabiske opprørsvåren. I Venezuela er en fjerdedel av den gjenværende befolkningen avhengig av nødhjelp, i India truer statsminister Narendra Modis hindunasjonalisme religiøse og etniske minoriteter, og i Jemen har over fem års krig ført befolkningen og landet på randen av kollaps.

På sett og vis kunne Norge knapt kommet inn i FNs sikkerhetsråd på et mer krevende tidspunkt, med så mange kriser, og med et multilateralt samarbeid under så sterkt press. Det gir samtidig muligheter til å påvirke utviklingen i utsatte områder der Norges humanitære og fredsdiplomatiske engasjement tradisjonelt har vært sterkt: Afrikanske land utgjør over halvparten av de rundt 35 landkonfliktene som behandles i Sikkerhetsrådet, og rundt en tredjedel omhandler land i Midtøsten.

Som et av de landene som har sluppet lettest unna koronapandemien, og har best økonomi til å håndtere den, påhviler det Norge et ekstra moralsk ansvar som pådriver for den omfordeling som trengs, dersom verdens mest sårbare ikke skal sakke enda mer akterut fram mot 2030 og FNs bærekraftsmål.

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Kommentar