Nyheter

Nei, korona rammer ikke blindt

Kvinner, fattige, barn og eldre rammes uproporsjonalt hardt av koronaviruset. Økende ulikhet er blant de mest skremmende konsekvensene. Det kan gi mer sult, færre barn på skolen, og flere konflikter.

Koronapandemien har lagt bak seg sitt første dramatiske halvår, og noen globale utviklingstrekk trer stadig klarere fram:

Viruset har rammet land og samfunn på alle utviklingsnivå, med den rike supermakten USA og fattige India som slående kontraster helt i toppen av smittestatistikken. Det er i så måte talende at USAs president Donald Trump selv er smittet, av et virus han har gjort sitt beste for å bagatellisere.

Men selv om få av klodens innbyggere slipper unna de sosiale og økonomiske konsekvensene, forsterker likevel pandemien eksisterende urettferdighet og ulikhet, både mellom land og mellom samfunnsklasser.

Rike stiller først i køen

Det allerede skrikende gapet mellom ressurssterke land og de med mindre midler, kan bli ytterligere forverret når de første vaksinene blir tilgjengelige og skal ut på markedet. Den kampen ser allerede ut til å være vunnet av rike land:

Ifølge en oversikt fra hjelpeorganisasjonen Oxfam, har et knippe velstående nasjoner som representerer bare 13 prosent av verdens befolkning, allerede sikret seg mer enn halvparten av de lovede dosene fra de produsentene som ligger lengst framme i køen for å utvikle en vaksine mot Covid-19.

Selv om samtlige av de fem mest lovende vaksineprosjektene skulle lykkes, noe som er svært lite sannsynlig, er det beregnet at seks av ti av klodens innbyggere vil måtte vente minst til 2022 før de kan ha håp om å bli vaksinert. Og i den køen er det ikke amerikanere og europeere som vil stille bakerst, men noen av verdens allerede mest utsatte.

Må tilbys alle uansett lommebok

Å sikre helsen til egen befolkning må alltid være en prioritert oppgave for et lands ledere. Isolert sett er det derfor vanskelig å kritisere norske myndigheter for å ha skaffet seg et tidlig nummer i vaksinekøen, hjulpet av stor betalingsevne og andel i kvotene EU har forhandlet seg fram til.

Det avgjørende er at Norge – dersom vi skal leve opp til vårt ry som humanitær stormakt – samtidig går foran i kampen for at ikke lommebokens tykkelse får avgjøre hvem som får vaksinen. Derfor er det positivt at Norge har påtatt seg lederskap i samarbeidet Access to Covid-19 Tools (ACT) Accelerator, for å sikre rettferdig global tilgang til vaksiner, medisiner og testutstyr.

Dessuten har vi investert nær fire milliarder kroner i den globale koalisjonen for forebygging av epidemier og pandemier (CEPI), som bidrar til å utvikle vaksinen. Norge er også blant topp tre i bidrag til vaksinealliansen Gavi, som bidrar til å styrke vaksinasjonsprogrammer og helsesystemer i lavinntektsland.

Totalt sett fortjener regjeringen ros som pådriver for den såkalte Covax-mekanismen, et globalt initiativ som skal bidra til å sikre tilgang til koronavaksinen i alle land, uavhengig av betalingsevne.

FNs bærekraftsmål taper framdrift

Et dramatisk koronautslag er at framdriften for FNs bærekraftsmål for 2030 ser ut til å bli satt årevis tilbake. De 17 hovedmålene og 169 undermålene er intet mindre enn verdens felles arbeidsplan for å utrydde fattigdom, bekjempe ulikhet og stoppe klimaendringene. Det skal fullføres i løpet av et tiår som nå har fått en vanskeligst mulig start gjennom koronapandemien.

Målene handler i ytterste konsekvens om hvordan framtidige generasjoner skal kunne leve sammen i verdighet, og gjennom solidariske anstrengelser sikre klodens evne til overlevelse.

I den sammenheng kan det være fristende å bagatellisere vår hjemlige koronadebatt, om alt fra økonomiske kompensasjonsordninger til skjenketider og bruken av munnbind. Dette er like fullt viktige spørsmål for å begrense smitten og skadevirkningene av en pandemi som har vist seg enda mer seiglivet enn fryktet. Men i tillegg må vi løfte blikket og ta sterkere inn over oss hvordan andre land og grupper nå er i en dramatisk mye verre situasjon enn den store, norske middelklassen.

Pandemien treffer sosialt skjevt

Det er lett å tenke at katastrofer, kriser og sykdom like gjerne rammer Kong Salomo som Jørgen Hattemaker, men slik er det sjelden. Også denne pandemien treffer skjevt, der svake grupper som fattige, kvinner, barn, funksjonshemmede og eldre er mer utsatt enn andre.

Likestilling i bred forstand kan bli satt langt tilbake, selv om det er en overvekt av menn som dør som følge av viruset. Det skyldes blant annet at det er en stor overvekt av kvinner som jobber i uformell sektor i fattige land, der tilgangen til dagpenger og andre ytelser er minimal.

Ifølge en undersøkelse hjelpeorganisasjonen Care har foretatt i mer enn 40 land, frykter 55 prosent av kvinnene tap av inntekt, sammenlignet med bare 34 prosent av mennene. Og mens tre av ti menn rapporterer at matmangel er en av de mest dramatiske konsekvensene av pandemien, gjelder det samme fire av ti kvinner.

Erna Solbergs betimelige advarsel

Statsminister Erna Solberg beskrev nylig, i forbindelse med høynivåmøtet under FNs generalforsamling, koronapandemien som en krise også for likestillingen: «Jenter rammes hardest, både når det gjelder reproduktive rettigheter, skolegang og vold mot kvinner. Utviklingen har tatt et steg tilbake».

Det er en treffende beskrivelse, og hennes regjering har nå et særlig ansvar for å bidra til at slike alvorlige bekymringer løftes høyere på den globale dagsorden.

Å støtte verdens fattigste gjennom krisen, inklusive tilgang til gratis vaksine når den kommer, vil bli langt billigere enn å la krisen føre enda flere tilbake i absolutt fattigdom. En verden med mer sult, konflikt og ustabilitet innebærer en ekstremt høy kostnad, både menneskelig og økonomisk.

LES MER:

---

Fakta:

---

Enkelte av artiklene i Vårt Land er forbeholdt abonnenter. Vi jobber hver dag for å levere dagsaktuelle nyheter og god journalistikk. Bli abonnent og få tilgang til alt innholdet vårt. Er du allerede abonnent? Takk for at du støtter oss så vi kan fortsette å levere kvalitetsjournalistikk hver dag!

Annonse
Annonse

Mer fra: Nyheter