Mandag sendte NRK en episode av Folkeopplysningen, ledet av fysiker Andreas Wahl. Programmet er kanskje mest kjent for å ha tuklet med skolevalget på Lillestrøm under lokalvalget i høst, for å undersøke hvordan man kan manipulere folks stemmeatferd. Denne gangen var det kunstfeltet sin tur.
Abstrakte malerier
Wahl får låne navnet til den respekterte samtidskunstneren Jan Christensen. Han leier et anerkjent galleri og planlegger en utstilling under Christensens navn. Underveis snakker han med kritikere, kunstnere og kuratorer, for å finne ut: Hva er kunst? Hva er god kunst?
Til slutt viser han kunsten sin på galleriet, under dekke av at det er Christensen selv som har laget den: Abstrakte malerier og videoinstallasjon på veggene og en kvadratmeter av et støpt baderomsgulv med sluk på golvet. Christensen står blant publikum og forklarer etter beste evne hva tanken er bak de forskjellige verkene. Utstillingen blir en moderat suksess – den er godt besøkt, stemningen er god, men ingenting blir solgt.
LES OGSÅ: I 73.000 år har mennesker tegnet. På Kunstnernes hus vil de undersøke hvorfor
Humørløs
Man skal være ganske humørløs på kunstens vegne for ikke å synes at dette er litt artig. Det har vært gjort før, som flere kritikere har påpekt i etterkant. For 100 år siden dro Marcel Duchamp et pissoar inn på et galleri og startet ready made- og konseptkunstens æra, som kort fortalt har ført til at kunstnerens ideer stiger i verdi, mens håndverksmessig briljans faller tilsvarende.
For selv om det er ondsinnet, er det unektelig morsomt å se galleripublikummet uttale seg i rosende ordelag til kameraet om «Christensen» sin kunst. Det er komisk å høre erfarne galleripublikummeres velvillige tolkninger av Wahls kunstverk, når man vet at det er en talentløs fysiker med et fårete smil som står bak. Alle liker fortellingen om keiserens nye klær. Og selv om kunstnere flest har liten makt i samfunnet, så har de definisjonsmakt på sitt felt. Mange syns nok det gjør godt å se denne makten avkledd.
Lærdom
Men hva kan vi lære av dette stuntet? Ikke stort, ser det ut til. De som på forhånd var skeptiske til samtidskunsten, har nå funnet det endelige beviset på at hele feltet består av sjarlataner som låner hverandre autoritet, ut fra sosiale og ikke estetiske kriterier. Og de som forsvarer samtidskunsten, bebreider programmet for å ha konkludert på forhånd. De vil si at problemet er hvordan offentligheten har endret seg de seneste tiårene. Den tålmodigheten og refleksjonen kunsten krever, presses ut av en oppkavet, digitalisert offentlighet som favoriserer raske karbohydrater, gjenkjennelse og tullball.
Jeg tror begge har rett. Mye er latterlig i kunstens verden. De pompøse og selvtilfredse egenpresentasjonene og kritikerne etteraping av pressemeldingene ser ikke alltid bra ut. Det er gode grunner til at «International Art English» lenge har blitt brukt som en spottende betegnelse på de teoretisk overspente presentasjonstekstene i utstillingskatalogene, hvor trivielle erkjennelser pakkes inn i vokabularet til en fransk kunstteoretiker, oversatt til engelsk.
Menneskets dårskap
Det latterlige består i den pompøse troen på at en selv holder på med noe veldig viktig, og at man pakker det inn i et vokabular som ikke synes klar over hvor oppstyltet og sjargongpreget det er.
Men mye er også latterlig i bokbransjen, slik mye er latterlig i Dagsnytt 18 – og i meningsbærende tekster som denne du nå leser. Vår fellesmenneskelige dumskap finner nye og artige uttrykk på alle disse arenaene, det er ikke eksklusivt for samtidskunsten.
Går man inn på Kunstkritikk.no, som er Norges fremste plattform for kunstkritikk, finnes det masse velskrevne og kritiske tekster om samtidskunsten. Inntrykket av et homogent presteskap finner dårlig støtte i det som publiseres der. Det krever en viss innsats og iblant kreves det litt forkunnskaper. Men det gjør det da vel også å lese Bibelen?
Kritikk og tillit
Den sanneste setningen i Folkeopplysningens program, var da Wahl sa følgende: «Å sette ord på hva man liker er avslørende, og det er mye tryggere å snakke om det som er sært og teit.»
I kunstens verden jobber man nettopp mye med å sette ord på det man liker – vel vitende om at man risikerer å bli lurt. Og etter min mening skal kunstkritikken bevege seg mellom disse to motpolene: Det skal både være kritisk og tillitsfull. Når du anmelder en bok eller en kunstutstilling, må utgangspunktet ditt være at dette verket vil fortelle meg noe interessant. Om du ikke åpner med denne tilliten, vil du aldri få deg en kunstopplevelse. Da vil du aldri få lest en god bok, eller lære noe av en politisk debatt.
Jeg er blant dem som syns det er mye vås i kunstfeltet, og at det fortjener en god del av kritikken det får, som i Folkeopplysningen. Likevel tror jeg alt i alt den politiske debatten har mer å lære av kunstfeltet enn omvendt på det området som handler om tillit: Tillit til at utstillingen vil oss noe, at det er verdt å stoppe opp for å se, lytte. Som betrakter av kunst begynner man først med å tolke i beste mening. Om dette hadde blitt vanen i den politiske kulturen, ville det vært lettere å skille mellom skinndebatter og viktige spørsmål.
