Kunst

Litt om min far

Henrik Kleppe Worm-Müllers malerier av sin døde far viser en inderlighet og oppriktighet som er sjelden vare i samtidskunsten.

En mann holder høyre hånd opp mot kameraet, halvveis avvergende, halvveis som en hilsen. Det avtegnes et tvetydig, men fornøyd smil rundt munnen hans. Kvinnen han holder rundt skuldrene er hensunket i egne tanker. På bordet foran dem står en kaffekopp, en asjett, et vinglass. Rundt dem ser vi tidstypisk interiør fra sent 70-tallet eller tidlig åttitall: lampetter og en seksjon med bilder, et par potteplanter og noen bøker. Strietapet? Et bilde av en lykkelig tid, kan det se ut til. Men motivet er også hemmelighetsfullt, det er ikke åpenbart hva som egentlig skjer.

Dette er kunstneren Henrik Kleppe Worm-Müllers foreldre. Og denne utstillingen er viet mannen i bildet, faren Dag Worm-Müller.

Kunstnerisk hyllest

Bildet jeg beskrev er ikke et fotografi, men et maleri basert på et fotografi.

Fotoapparatet diskriminerer ikke, det viser frem det som skjedde for 40 år siden og det som skjedde i går med samme mekaniske og følelsesløse presisjon. Men det fotografiet registrerte har jo ofte forandret seg i vårt minne, slik at det vi ser på bildet kan fremstå uforståelig, gåtefullt. Worm-Müllers maleri av foreldrene er derfor også slørete, med svakt melkeaktige felter som krysser gjennom billedrommet.

Vi kjenner alle den typen bilde Worm-Müller har hatt som forelegg: Familiefotografier som viser mennesker vi kjenner, men hvor ansiktsuttrykk, klær og ting forteller om forløp vi enten ikke husker helt eller ikke var med på. Hva var det foreldrene til kunstneren gjorde akkurat den kvelden? Vi vet ikke. Men fortsetter vi å se, fordyper vi oss i scenen som kunstneren har holdt fast og arbeidet seg gjennom i maleriet, kan vi strekke oss mot det som skjedde den gangen.

LES OGSÅ: Årets Momentum skuer bakover uten at det fører med seg særlig mye ­forståelse for hverken kunstens fortid eller nåtid.

Ideen om faren

I en tekst plassert ved inngangen til utstillingen forteller kunstneren at han aldri fikk tatt skikkelig farvel med faren og det ligger i kortene at han ikke kjente ham så godt som han kunne ønsket. «Jeg har nå laget en symbolsk utstilling om livet ditt, både for å hylle deg, og for å forsøke å leve meg inn i det, ved å male de tingene du drev med,» skriver han.

I et annet maleri ser vi faren i motlys. Han står i et stort, øde landskap og det er sent på kveld. Ansiktet er mørklagt, men maleriet sikter seg inn mot personenes identitet gjennom den lyse skjortekraven som skjærer opp mørket med sine skarpe, elegante, kanter. Under kraven lyser det i en sigarett. Dette er både smart tenkt og elegant utført, for vi skjønner at kunstneren vet at ansikter kan gjøre oss blinde for hvem noen er på et dypere nivå, for det skjuler gester, fakter og detaljer som er mer avslørende fordi de ikke er intenderte.

Faren identifiseres gjennom stilmessige markører: sigarett, positur, skjorte. Kunstneren forsøker å lokalisere en idé om faren.

Visuelle monumenter

Slike ansikter finnes i flere av verkene. De viser frem steder og ting som har betydd noe for faren, og som kunstneren forbinder med ham, snarere enn å servere forsøk på psykologiske avsløringer. Vi presenteres for en skrivemaskin, som var et essensielt redskap i farens liv som journalist i VG på 70-tallet. Vi får også se et halvfullt Cognac-glass og en rykende sigar liggende på et glass-askebeger. En kortstokk speiler seg i glasset. Alt dette er viktige ting i farens liv – og tingene funkler, som i en drøm, eller som noe dyrebart forgylt med evighetens glans. Selv om faren ikke lenger kan klimpre på skrivemaskin eller kose seg med konjakk og sigar foreviger maleriene hvor viktig disse tingene var for ham.

Om en begravelse uttrykker en rituell forsoning med et menneskes død kunne vi beskrive denne utstillingen som en alternativ begravelse gjennom visuelle monumenter som hedrer farens minne. Det er originalt og rørende – og kanskje er det berikende å lage offentlige ritualer som løsriver seg fra kirkerommets standardiserte forløp til fordel for noe mer personlig.

LES OGSÅ: I Kitty Kiellands malerier kjenner du temperaturen og fuktigheten i den tette lufta.

Minnets vridning

Men det mest kunstnerisk distinkte i utstillingen er hvordan minnearbeidet trer inn i maleriet som form: Hvordan det vrir og vender på fortiden, og nå kun kan erfares glimtvis. Slik kan noen av disse bildene minne om den tyske maleren Gerhard Richter (f. 1932) som også tok utgangspunkt i fotografier, men skrubbet ned overflaten da han malte dem for å vise hvordan minnet skurer ned fortidens konturer. Ved å inkludere kampen for å se fortiden klart i bildet av den kan vi lettere navigere i det tåkelagte området, fordi selve uklarheten i seg selv blir synlig.

Utstillingen legger en inderlighet og oppriktighet for dagen som er sjelden vare i samtidskunsten. Intensjonen er åpenbar, og slik skaper en fellesmenneskelig ramme for verkene. Jeg skulle ønske at flere kunstnere kunne spille med så åpne kort. Det er jo ikke sånn at en klart definert ramme forsimpler det kunstneriske resultatet eller – langt mindre – opplevelsen av verkene.

---

Henrik Kleppe Worm-Müller

  • Forever, en utstilling på Galleri Haaken
  • 22. august–15. september

---

Les mer om mer disse temaene:

Kjetil Røed

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kunst