«Human Touch» er tittelen på årets tegnetriennale som åpner denne helgen. Helga-Marie Nordby er kurator for utstillingene­ som er å se på Tegnerforbundet og på Kunstnernes hus i Oslo.

– Tegning er et språk alle ­mennesker har, sier kurator ­Helga-Marie Nordby.

Med utstillingene ønsker hun å skape refleksjon rundt tegning som verktøy for å forstå verden og oss selv.

73.000 år. Mens Nordby jobbet med utstillingen, ble det gjort et funn i en hule i Sør Afrika. På en 73.000 år gammel stein ser vi det forskere mener er en tegning, laget med bevissthet og vilje.

Arkeologer har konkludert med at steinen i Blombos-grotten foregriper det som tidligere har vært kjent som verdens første tegning med 30.000 år.

– Funnet kan forandre hva vi tenker om de første menneskene, sier Nordby. Og det minner oss om at vi tegner før vi skriver. Vi er veldig flinke til å bruke skriftspråket, men tegning er en ­annen måte å få innsikt på. I visualiteten og tegne-språket ligger det mye vi ennå ikke vet. Det er et område vi burde forske mer på, sier Nordby.

Tilhengerfeste

– Spørsmålet er kanskje om tegningen er en ur-ting i mennesket? Det kan jo hende, i alle fall er det noe vi gjør helt naturlig, sier Bente Stokke. Hun er en av kunstnerne som er representert på utstillingen.

Stokke forteller om broren, som da han var liten, var veldig nysgjerrig på hvordan en campingvogn lot seg feste til en bil.

– Da gikk han ut på campingplassen og tegnet. Han tegnet for å undersøke og forstå. Det tror jeg er en måte vi kan bruke tegning på.

Å se og forstå bedre, er også en av grunnene til at Stokke tegner.

– Det er egentlig akkurat det samme som med tilhenger­festet. Når du tegner så går du inn i ­saken.

Synlig og usynlig

Et annet ­aspekt ved tegningen for Stokke,­ er å utforske kroppens rolle i det kreative arbeidet.

– Hva gjør hendene mine? Hva skjer på arket hvis jeg gjør den eller den bevegelsen? Det er en prosess jeg har vært i siden ­studiene.

– Kan tegningen også hjelpe oss å forstå mer abstrakte ting enn et tilhengerfeste?

– Det kan den også. Hvis jeg skulle prøve å forstå Gud, da, for eksempel, så ville jeg ikke sette meg ned og tegne en gammel mann, selv om denne forestillingen finnes i begrepet om Gud. Noe av det spennende med tegning, er at du selv ikke vet hva hendene dine kan.

Stokke, som også er professor i tegning, forteller om en utstilling hun så sammen med studentene sine, som inkluderte flere lyd­installasjoner.

– Egentlig skulle vi tegne utstillingen, men det visuelle var ikke så spennende i denne sammenhengen, så vi bestemte oss for å tegne lyden. Det ble en ny måte å høre musikk på. Ved å tegne­ kommer vi nærmere ­tingene, både de synlige, og usynlige, som musikk.

Eksistensielt

Til utstillingen­ har Helga-Marie Nordby ­invitert kunstnere hun opplever som ­søkende. Hun har vært mer opptatt av å nå inn til det grunnleggende ved det å tegne, enn å ­utfordre og eksperimentere med hva tegning kan være.

– Det er så umiddelbart: en flate og en blyant, så tilgjengelig og direkte. Det har vært min inngang til utstillingen.

Hun viser også til hvordan tegning har vist seg nyttig i terapi. At det gir mulighet for å uttrykke seg der man ikke finner ord.

«Human touch» inkluderer blant annet verk av tyske Käthe Kollwitz (1867–1945) som Nordby kaller «kunsthistoriens største humanist».

– Hun framstilte lidelsen, og talte dem som var nederst på rangstigen sin sak. Verkene hennes viser at tegning er eksistensielt, sier Nordby.

Behov i tiden

Et annet navn Nordby trekker fram, er Vera Wyller.

– Tegningene er på sett og vis en reaksjon på krigen i tidligere Jugoslavia. Hun har beskrevet en følelse av avmakt i møte med dette. Men tegningen ble hennes måte å jobbe med det på, ved å gjøre noe diametralt forskjellig og vise noe helt annet som også bor i mennesket. Hennes tegninger som er noe av det skjøreste og vakreste jeg har sett.

– Står utstillingen i skarp kontrast til en del konseptuell samtidskunst?

– Dette er en ordløs utstilling, mens det konseptuelle ofte er knyttet til ord. Jeg har villet­ skape­ en mer umiddelbar kontakt mellom betrakteren og bildet. Jeg er ikke den eneste ­kuratoren som tenker sånn i dag. «Human Touch» beskriver et behov­ i tiden vi lever i.