Håpløshet eller håp?

Jeg har hele livet drømt om å se Svalbard. Dette arktiske riket som dukker opp øverst i Norskehavet og spidder en del av Nordishavet til Barents havet i øst og Grønlandshavet i vest. Et sted der perma frosten har holdt fjell, stein og jord i faste former og rådet grunnen lenge før vår tidsregning. Et øyrike med flere isbjørner enn mennesker. Der polar bjørnen jakter sel fra enorme isflak, rask, rå og uten nåde. Et sted der tiden står stille under den polare himmelen, tross skifter mellom midnattssol og mørketid.

Endelig kom jeg hit. Men anledningen er trist. Fra Vårt Land dro vi for å skrive om klima endringene. De skjer dobbelt så raskt akkurat her, sammenlignet med de fleste andre steder i verden. Ironisk nok ankom vi med fly.

Isbjørn-robberi

Den andre dagen på Svalbard regner det, til tross for at det er desember. Selv om snøen ligger som et tynt lag, blir ikke fjordene bunn - frosne lenger, slik som før i tiden. Selv om det fortsatt er mye is og snø her oppe, er isbjørnen i ferd med å tape sine jakt- marker.

I Ny-Ålesund har en sulten isbjørn nylig robbet hytter for kakaopulver og såpe, på leit etter mat. En tid tilbake gjorde en annen bjørn et grundig brekk i et matlager med vinkjeller. Da sysselmannens helikopter ankom, ålte isbjørnen seg ut av vinduet. Han hadde magen full av sjokolade, da han irritert labbet av gårde.

Slikt skjer oftere når de digre dyrene ikke lenger kan jakte på sine naturlige steder. De leter etter fôr de tidligere ikke var særlig interessert i.

Boliger må rives

Menneskene her oppe rammes også av det endrede klimaet. Ras fra de tidligere steinfrosne fjellene var sjeldent før. Nå skjer det stadig oftere. Permafrosten holder ikke deler av landskapet sammen lenger. I 2015 ble en hel hus rekke tatt av ras i Longyearbyen. En toåring omkom da jord, stein og snø rullet nedover fjellesiden og dyttet boligene sammen som skjøre korthus.

Midt i desember ble det klart at hele 142 boliger må rives på grunn av rasfaren.

At Svalbard endres så raskt er trist og alvorlig i seg selv. Men tempoet på klimaendringene i dette polare øyriket bærer bud om hva vi alle kan forvente oss, dersom kraftige tiltak ikke settes i gang på verdensbasis.

For også andre steder begynner vi å merke klimaendringene på kroppen: Hete somre, ekstremvær, ras og flom. Det minner meg om min gamle slektninger som fortalte at hun kunne merke på gikta at uvær var i anmarsj. Det er denne ugne følelsen som fyller oss alle, og som gjør at mange av oss unngår å lese om klimakrisen. Kanskje tror vi at krisen forsvinner dersom vi ikke tenker på den.

Klimatoppmøte

Kanskje er det også grunnen til at verdens ledere og nasjoner ikke greide å komme med tiltak som monner nok på denne månedens klimatoppmøte i Katowice i Polen. Vår egen klima- og miljøvernminister mente tiltakene var viktige skritt på veien, men ikke kraftfulle nok.

Ved inngangen til det nye året, bør vi alle tenke etter: Er vi med på en vill ferd? Nærmest som en skitten snøball fylt med jord og stein som vokser seg stadig tyngre, og ruller nedover fjell siden – mot dypet?

Finnes håp?

Eller finnes det et håp om en framtid?

Blant alle de håpløse klimasakene, fanget en NRK-sak min oppmerksomhet andre juledag. Den het: «Miljøorganisasjoner: Det er fremdeles håp for kloden». Saken ga en viss grunn til optimisme, fordi den pekte på det som tross alt går i riktig retning.

Blant annet mener leder i Naturvernforbundet Silje A. Lundberg at 2018 var et vende punkt der folk begynte å bry seg mer. Hun viser til eksempler som Greta Thunbergs skolestreik i Sverige, som spredde seg over hele verden. Hun peker på at hundrevis av mennesker møtte ukentlig opp utenfor stortinget i høst, for å kreve et mer ambisiøst klimabudsjett.

Anja Bakken Riise i Framtiden i våre hender, viser blant annet til at veksten i fornybar energi skyter i været.

De to peker på at det finnes eksempler over hele verden på at ulike land tar klimagrep. Blant annet har EU vedtatt flere viktige klima- og miljøtiltak i året som gikk. Flere medlemsland vil kutte klimautslipp i EU til 55 prosent. Til sammen utgjør alle disse tiltakene en forskjell.

LES REPORTASJEN: Livet på tynn is

Klimaendringene skjer nå

Men vi må også innse at klimaendringene allerede forandrer naturen rundt oss.

Derfor er det paradoksalt å lytte til budskapet fra forskere vi snakket med Svalbard. Selv om de advarer sterkt mot menneskeskapte endringer, er de langt mer pragmatiske enn jeg hadde forventet. Det blir nemlig forsket både på negative og positive konsekvenser av klimaendringene.

Når klimaet endrer seg er det noen arter som taper. Men det er også noen som vinner. I alle fall inntil et visst punkt, før klimaendringene blir for dramatiske. Da kan stadig flere tape.

Dersom politikerne våre greier å ta tilstrekkelige grep i nærmeste fremtid, er det viktig at vi forsøker å tilpasse oss endringene som har skjedd, så godt vi kan.

Tilpasser seg

Et eksempel på tilpassning er reinsdyrene på Svalbard. De første årene med klimaendringer taklet de dårlig. Regnet gjorde at det ble is istedenfor snø på bakken. Da greide de ikke å grave fram mat. Men nå er klima endringene kommet litt lenger. En del av isen er også blitt delvis borte fra beiteområdene. Det betyr at flere rein kan finne mat direkte på beitemarkene og at bestanden nå er på vei oppover.

Et annet eksempel er torsken. Siden havet er blitt varmere har den trukket nordover. Nå vokser bestanden lenger nord. Endringer som er negative for noen er positive for andre.

To tanker i hodet

Hvis vi greier å ha disse perspektivene i hodet på samme tid, kan vi både påvirke politikerne og tilpasse oss. Vi må sortere utfordringene i to hauger: Det vi kan gjøre noe med, og det vi må leve med.

Tiden er inne for å legge bort håpløsheten.

LES OGSÅ: Malm og Halldorf slutter å fly

Illustrasjon: Stian Hole