Trygg på fandens rygg

Det fortelles om Petter Dass at den danske kongen ville høre ham preke på gudstjenesten i København første juledag. Bestillingen­ ble sendt via biskopen i Bergen, men biskopen var ikke den største tilhengeren av Dass. Han somlet derfor såpass mye med å videresende oppdraget at Petter Dass først fikk beskjed julaften. Da var det altfor sent å dra fra Nordland til København.­

Men Petter Dass visste råd. Han gjorde en avtale med selveste djevelen, om å bli fraktet til København på ryggen hans. Som gjenytelse skulle djevelen få alle de sjelene som sovnet under prekenen.­

Dass kom fram i tide, prekte uten manus og prekenen var så god at ikke et eneste menneske sovnet.

Sarkasme. 

Jeg kan ikke garantere at alt i fortellingen er sant, men noe kan ha vært det. Som for eksempel at Petter Dass regnet med at når han talte, da lyttet folket. I dag har vi et ord for slike menn: Mansplainere, kaller­ vi dem.

Nå er ikke jeg en ukritisk tilhenger av å bruke nåtidens normer til å dømme fortidens mennesker. I 1600-tallets Norge var det en selvfølge at soknepresten var et midtpunkt i lokalsamfunnet. For ikke å nevne at det kanskje gjorde litt med egoet å styre et prestegjeld som strakte seg over elleve av dagens kommuner, med inntekter fra mer enn 100 gårder, samt en anselig tjenerstab.

Det er likevel interessant at ikke alle så på mansplaining som så en selvfølgelig ting på den tiden heller. Da Petter Dass hyllet Norges første kvinnelige poet Dorothe Engelbretsdatter i et svulstig brev, fikk han svar fra henne preget av en viss sarkasme. Hun påpeker blant annet menns privilegier: «Om jeg zwischen uns at sige, kan litt mer enn Fader Vor, må jeg for de lærde vige, buksefolket går dog for.». Dass skrev tre brev til, men flere­ svar fikk han ikke fra Engelbretsdatter.

Omstendigheter. 

Dorothe Engelbretsdatter­ er ikke den eneste kvinnen som har vært underkjent som formidler av evangeliet. Allerede evangelisten Markus forteller at da tre kvinner fikk beskjed om å forkynne at Jesus hadde stått opp, «gikk de ut og flyktet bort fra graven, skjelvende og ute av seg. De sa ikke et ord til noen, for de var redde.» Og da Maria Magdalena senere likevel våget å fortelle de andre at hun hadde sett Jesus, trodde de henne ikke.

Det kan selvsagt være flere årsaker­ til at kvinnene var redde,­ og til at folk ikke trodde på dem. Det finnes mange omstendigheter å peke på. På en merkelig måte har ulike omstendigheter hatt en lei tendens til å dukke opp når kvinner stikker seg fram: «Dessverre hadde den kvinnelige kandidaten ikke akkurat­ de egenskapene vi så etter­ i den mannen vi egentlig lette etter.» «Dessverre var timingen for dårlig.» Og hvilken kvinnelig ansatt har ikke opplevd at deres poeng blir ignorert når de tar ordet i et møte. Men når poenget blir gjentatt av en mann, nikker gjerne til
hørerne og synes dette er kloke­ ord.

Et forskningseksperiment viste nylig at mannlige advokater som slår i bordet og hever stemmen når de prosederer oppleves som tydelige, handlekraftige og effektive. Kvinnelige advokater som bruker de samme virkemidlene blir oppfattet som noe helt annet. Samfunnsforskningen er full av lignende eksempler.

Og akkurat i det vi håpet vi var kommet litt lenger, så sørger dette­ demokratiske internettet for at holdningene i folkedypet blir avslørt igjen. Kvinner som hever stemmen blir gjerne utsatt for de verste karakteristikker, fra menn som i 2018 får Petter Dass til å framstå som en feminist-pioner.

Viktig formidler. 

Desto viktigere er det at kvinner hever stemmen. Årets prisvinner begynte­ tidlig med det. Hun inntok talerstolen i ung alder, uten å be om unnskyldning. Og hun ble lagt merke til. Raskt ble hun en av de viktigste formidlerne av kristen tro til Norges befolkning. I researchen til prisen var jeg innom en rekke 10–15 år gamle TV-opptak, og inntrykket er påfallende:

Selv om prisvinneren ofte tar utgangspunkt i sitt eget liv, får hun på en påfallende måte det hun sier til å handle om noe annet enn henne. Det handler i særlig grad om troen på Jesus Kristus, ofte med utgangspunkt i de utfordringene vanlige mennesker opplever i livet sitt. Og hun formidler med en troverdighet og engasjement som gjør at du blir berørt.

Slik jeg kjenner prisvinneren, er det dette hun er mest opptatt av: Å få si noe om det hun opplever som aller viktigst i tilværelsen. Noe som kan inspirere, skape håp, gi mening, hjelpe mennesker til å se over bakketoppen, ta ett skritt til. Personlig vil jeg legge særlig vekt på forbildeeffekten: Det er krevende å være kvinne på den offentlige arenaen, særlig i den religiøse sfæren. Prisvinneren er en av dem som har gått foran.

Prisvinneren har vært nominert en gang før – i 2016 – men nådde ikke opp. Da var det Rune Larsen som fikk prisen. Vi som leder Vårt Land i dag mener det er på høy tid at Sunniva Gylver får den hyllesten hun fortjener. Derfor: Gratulerer med Petter Dass-prisen for 2018!

Kommentaren er årets ­Petter Dass-refleksjon fra Vårt Lands sjefredaktør, og ble holdt under tildelingen av Petter Dass-prisen i Oslo domkirke torsdag 6. desember.