Ordene jeg savner

Vi har nettopp hatt en splittende retningskamp i Stortingets tredje minste parti, og vi har budsjettforhandlinger som holdt på å strande på to flasker vin.

Samtidig ser vi tilløp til debatter om vesentlige spørsmål som abort, beredskap, klima og absorpsjonsevnen til den norske kulturen.

Mye viktig blir sagt i disse debattene. Men veldig ofte framstår de som skyttergravskriger. Frontene blir ikke flyttet en millimeter.

Befriende. Det jeg savner å høre i disse debattene er setninger av denne typen:

«Der har du mange gode argumenter».

«Det var et godt poeng som jeg lover å tenke over».

«Jeg er enig i mye av det du sier, men jeg lander likevel på en litt annen konklusjon».

Hvor befriende ville det ikke vært hvis en politiker hadde ordlagt seg på denne måten? Hvor mange flere ville ikke vært villig til å lytte – ja, lytte – til vedkommendes argumenter etterpå?

Kjærestekrangel. Når politiske debatter høres ut som kjærestekrangler – og de fleste av oss har vel en gang i blant opplevd å bli tatt som gisler for slike – så får man mest lyst til bare å skru av. Det er for ubehagelig, ubehjelpelig og anklagende. Som utenforstående ser man at ting tolkes i verste mening.

Samtidig, sånn at ingen skal misforstå: Jeg vet at det er politikernes jobb å argumentere til de blir røde i ansiktet eller blå i sin sjel. Jeg vet at de får lønn for å forsvare sitt partiprogram og angripe andres. Jeg forstår at dialog ikke er partipolitikkens dansegulv.

Likevel er jeg sikker på at hun som våger å tilkjennegi at motdebattanten sier noe tankevekkende, hun vil utløse anerkjennelse blant de som hører på. Hun vil bli oppfattet som raus og trygg blant sine velgere – også de som ennå ikke har stemt på henne.

Ta rotta på. Kanskje er dette for mye forlangt i en verden der Donald Trump klarte kunststykket å bli valgt til president i verdens mektigste land. Eiendomsmogulen og realitystjernens ferd mot Det hvite hus var ikke akkurat brolagt med bekreftende nikk til motdebattanter.

Tvert i mot: Trump prøvde så godt han kunne å ta rotta på motstanderne ved å angripe deres utseende eller personlighet framfor å imøtegå argumentene deres. Så i hans tilfelle ville det faktisk vært befriende om han faktisk hadde nøyd seg med å argumentere.

Men også når man snakker om Trump – noe som i 2018 gjøres oftere enn å snakke om været – så er det befriende å høre folk som sier at mannen har et poeng eller to, før de går over til å fortelle hvorfor han etter deres syn fører verden i helt feil retning.

Tre ord. Jeg tok akkurat en nærmere kikk på den siste setningen i forrige avsnitt. Og jeg føyde til de tre ordene «etter deres syn».

Tilføyelsen handler ikke om hvorvidt jeg står for dette synet. Det handler om at de som digger Trump ikke skal falle av og slutte å lese denne artikkelen.

I min siviltjeneste på Norges Idrettshøyskole var jeg så heldig å få lunsje både titt og ofte med filosofiprofessor Arne Næss. For yngre lesere: Næss var den som la grunnlaget for examen philosophicum i Norge gjennom sine retningslinjer for elementær logikk og saklighet i debatter.

Mange samtaleemner kom opp i disse lunsjene, og Næss var ikke den som nektet seg friske uttalelser. Men – han hadde en vane. Etter enhver meningsytring hadde han som ideal å føye til de tre ordene:

«For meg – nu».

Virker blind. Jeg vet at denne artikkelen kan leses som politikerkritikk. Derfor er det viktig for meg å si at vi journalister har minst like mye å lære. Jeg har ikke tall på alle de gangene jeg har skrudd av et Skavlan-intervju fordi journalisten så tydelig ignorerer det som blir sagt. Der jeg forventer et «jasså, hva mener du med det?» hender det altfor ofte at intervjueren virker blind for de dørene intervjuobjektet har åpnet – og i stedet kun er opptatt av å følge opp sin egen agenda.

Jeg vet at dette irriterer mange flere enn meg. Og jeg tror mekanismen er den samme som i politikerdebatter:

Lytter vi for å for å lære, eller lytter vi for å finne en åpning til å komme med vårt eget?