De vi vil glemme

En gammel venn, som nå mest er Facebook-venn, har reist til den greske øya Lesbos for å drive hjelpearbeid i Morialeiren, der 8.000 flyktninger er stuet sammen. Dermed får jeg daglige påminnelser fra en virkelighet jeg nesten hadde glemt.
De som bor i leiren, har kommet fra Tyrkia i håp om å få innvilget asyl i EU. Offisielt venter de i leiren på å få sin sak avklart, men i realiteten er de fleste fanget der fordi det tar år å behandle søknader, som stort sett blir avslått.
Leiren er overfylt, de sanitære forhold elendige, vold og overgrep hyppige i en hverdag preget av meningsløshet og håpløshet. Og likevel er forholdene der bra sammenlignet med interneringsleirene for flyktninger i Libya.
Min venn er altså en av dem som hjelper flyktningene der de er, og jeg støtter ham gjerne i det. Samtidig vet vi at de ikke kan bli der de er.

Åpne armer. De første flyktningene jeg kan huske, kom fra Ungarn - det landet som nå nekter å ta mot en eneste flyktning. Vi tok imot dem og andre som hadde sluppet unna kommunistisk undertrykkelse med åpne armer. Litt mer reserverte var vi til flyktningene fra Chiles diktatorer og båtflyktningene fra det kommunistiske Vietnam. Å nekte dem å komme, var likevel ikke aktuelt.
Men nå er de langt flere, og de kommer fra kulturer vi opplever som mer problematisk. Da blir det vanskeligere. Angela Merkel har måttet angre på sin optimistiske «dette skal vi klare»-holdning. Nå kjemper hun for å holde EU sammen uten å stenge grensene totalt. Men kompromisset EU kom fram til, betyr i realiteten at enda flere kommer til å sitte i leirer rett utenfor Europas grenser.

De mange. «Han sa: Ein fattig går forbi, og det er meg du ser. Men vi ser millionar, vi, i svoltens store hær». Slik satte Edvard Hoem ord på det dilemma vi opplever i en tid der hele verden er kommet tett inn på oss: Det blir så altfor mange vi føler vi må ta ansvar for.
Det er en drøy mannsalder siden Hoem skrev salmen. Den gang kunne mange av oss tro at verdens fattigdom kunne løses med uhjelp, frigjøringsbevegelser og nyordning av verdenshandelen.
Hoem så nærmest profetisk at det ikke kom til å være nok, at det ville komme en tid da de fattige kom til oss.
«Men er det sant at dei som bur i svolten kring vår jord, er Gud som menneske, da trur vi òg at du er stor. Når svoltens hær frå land til land bryt opp og krev ei anna verd, vil vi forstå med vår forstand kva for ein mektig Gud du er.»

Dissonans. I dag er det umulig å synge denne salmen uten å kjenne dissonansen dirre i sinnet. På den ene siden den klare forkynnelsen av menneskeverdet, på den andre siden den nesten apokalyptiske visjonen av at de fattige kommer hit og krever rettferdighet.
Dette spennet mellom våre idealer om menneskeverd og rettferdighet og frykten for hva som vil skje med oss og våre samfunn dersom vi tar konsekvensen av dem, er krevende å leve med. Derfor bruker vi ulike strategier for å slippe spenningen. Jeg tror det er kollisjonen mellom disse strategiene, mer enn selve realiteten, som gjør debatten så følelsesladet.

Strategier. En strategi er å legge skylden på noen andre: Innvandringsskeptikere og høyrepopulister er de slemme som holder flyktningene ute. Da slipper vi som er mer liberale å kjenne på skyld. Men realiteten er jo at vi ikke kan ta mot alle som vil komme hit, og at vi alle derfor er skyldige i å stenge noen ute.
En annen strategi er å legge skylden på flyktningene. De er lykkejegere, kriminelle, de er lurt av menneskesmuglere, de vil bare utnytte velferdsstaten. Dermed kan man rette skytset mot de som er så naive at de vil ta mot dem - eller, verre, vil ødelegge landet ved å ta dem inn.
Slik sårer vi hverandre og skaper en spiral av stadig sterkere følelser og beskere argumenter. Vi blir opphengt i oss selv og i våre konflikter. Og vi glemmer flyktningene.

Mennesker. «Europa betrakter oss ikke som mennesker», sier en kvinne i Morialeiren. Dermed setter hun fingeren på det grunnleggende etiske kravet: Er vi villige til å se dem som mennesker?
Å finne en løsning på flyktningekrisen er nesten uoverkommelig. Men det som kan kreves av oss, er at vi er villige til å sette oss inn i deres situasjon og prøver å kjenne på hvordan de har det. Ingen flykter frivillig. Enten det er fra krig, fra sult, fra en tilværelse uten håp. Langt fra alle er flyktninger i juridisk forstand ved at de har krav på beskyttelse etter flyktningekonvensjonen. Men alle er de medmennesker.
Det alvorligste er om vi tar fra dem menneskeligheten, reduserer dem til en trussel, til en horde, til en invasjon. En slik reduksjon av det menneskelige skader også oss og våre samfunn.

Flest mulig. Hvis utgangspunktet er å hjelpe flest mulig, er det klart at det må handle om mye mer enn hvor mange flere vi kan ta mot i Europa. Langt flere må få et permanent liv i nærområdene. Mange kan forhåpentligvis vende tilbake dit de kom fra. Og ikke minst kan mer gjøres for å fjerne årsakene til at de flykter.
Men slike løsninger må springe ut av erkjennelse av at flyktningene er våre medmennesker - ikke av vår frykt for at de skal komme hit eller vårt behov for å vise at vi er gode mennesker.