Kamprop eller festrop?

Det var den eksentriske forhåndsfavoritten, israelske Netta Barzilai, som sanket flest poeng under årets Eurovisjon-finale sist lørdag. Partylåta «Toy» ble en ubestridt publikumsfavoritt, med sitt snurrige kaklerefreng og det kroppspositive budskapet «la oss feire våre forskjeller». Mens konfettien drysset over seierskvinnen, takket Netta hele Europa for sine 529 poeng og utbrøt: «Jeg elsker landet mitt! Neste år i 
Jerusalem!».

Tolkning

Norsk presse kastet seg umiddelbart over Nettas takketale.

– Et stort politisk budskap i en upolitisk sangkonkurranse, konkluderer midtøstenekspert Hilde Henriksen Waage til Dagbladet og NRK, på spørsmål om hva Netta kan ha ment med frasen «Neste år i Jerusalem». Israel-kjenneren forklarer videre at uttrykket brukes av veldig mange jøder, og at budskapet er at «til slutt skal alle jøder samles i sitt land, i Sion, som er Jerusalem».

Jerusalem

Waages tolkning har hittil fått stå uimotsagt i norske medier. Delvis har hun også rett. Frasen er, helt riktig, et sentralt kulturuttrykk i jødisk liv. Da Israels statsminister Benjamin Netanyahu hev seg på folkefesten og gjentok budskapet på Twitter, kan hans bruk av begrepet vanskelig leses som noe annet enn en politisk markering av Jerusalem som Israels hovedstad. Statsministerens uttalelse forsterkes ytterligere av aktualitetene som preger Jerusalem og Israel akkurat nå. I går feiret landet 70 år med selvstendighet. Samme dag flyttet president Trump den amerikanske ambassaden til den hellige byen. Alt samtidig med at flere titalls palestinske demonstranter ble drept av israelske soldater.

Folkesjel

Derimot bør vi være mer nyanserte i vårt forsøk på å tolke hva Grand Prix-vinneren selv kan ha ment.

«Neste år i Jerusalem» er et uttrykk med lange historiske røtter. Det oppstod i den jødiske diasporaen, og er dokumentert brukt så tidlig som på 1100-tallet av den spanske rabbineren Joseph ibn Abitur. Frasen symboliserer selve kjernen i det jødiske kollektive minnet, ja den jødiske folkesjela. Den illustrerer håpet om at man en gang skal samles som ett folk igjen, og vende tilbake til et gjenoppbygget tempel i Jerusalem.

Uttrykket har siden fulgt jøder verden over i 1000 år. Det synges under to av jødedommens viktigste høytider, Pesach og Yom Kippur, og er en gjenganger i festmarkeringer som bryllup og Bar Mitzvaer. Det brukes som en hilsning, og ofte sies det i sammenhenger der man vil ytre et håp om at alt blir bedre til neste år. Begrepet oppstod lenge før den moderne sionismen, lenge før staten Israel og lenge før Trump og Netanyahu. Det bærer i seg så mange kulturelle lag, som for en jøde – israeler eller ei – gir gjenklang i noe langt dypere enn politikk.

Det norske blikket

Vi skal være forsiktige med å tillegge israelere kontroversielle politiske motiver hver gang de feirer seg selv og landet sitt. Noe norsk presse stadig blir kritisert for er nettopp en manglende evne til å nyansere den israelske samfunnet i sin Midtøsten-dekning. Svært ofte blir enhver ytring fra den gjengse israeler forstått av oss i Norge som uløselig knyttet til konflikten med palestinerne, og som et bevisst forsøk på å markere seg, ergo å provosere. Med vårt norske blikk gjør vi dermed oss selv medskyldige i å hisse opp konflikten.

Krigshissing? 

Om to dager farges hele Norge i rødt, hvitt og blått. Vi finner fram symboltunge bunader fra skapet, og barna våre går i taktfast marsj mens de synger hyllest til landet vårt. Man skulle tro det ikke skal mye til før en utenforstående tolker den norske grunnlovsdagen som en fanatisk nasjonalistmarkering. Vi nordmenn vet derimot at 17. mai er en inkluderende feiring av fellesskap og frihet. Vi forbinder den først og fremst med pølser og is, dernest med takknemlighet for alt det gode med Norge.

Når israelere og jøder hilser hverandre med uttrykket «Neste år i Jerusalem» er det noen ganger politisk. Men svært ofte er det et uttrykk for håp om fellesskap og fred for jødene. Israelere lever i en konflikt, men det betyr ikke at alt de sier og gjør, at hvert åndedrett er en politisert hån mot palestinerne. Slik vi ser 17. mai-feiringen som noe langt mer høytidelig enn simple maktdemonstrasjoner, bør vi være rause nok til å se at andres kulturuttrykk kan være noe annet enn krigshissing, også der de lever i konflikt.

Budskap 

Netta Barzilai har markert seg som en artist med et kjærlighetsbudskap. Hun ber oss om å elske hverandre og oss selv slik vi er. Det kan selvsagt hende hun benyttet sine minutter i rampelyset til å komme med et sterkt politisk budskap. Men det kan også hende hun bare var lykkelig og stemte i med et av jødenes mest anvendte 
festuttrykk.