Smørebom!

Denne helga gikk tremila og femmila av stabelen i Holmenkollen. I år kan vi se tilbake på et vinter-OL Pyengchang, hvor Norge hadde sin beste medaljeinnhøsting noen sinne: 14 gull, 14 sølv og 11 bronse.

I internasjonale medier skrev de om «det norske fenomenet». I et kort øyeblikk kunne vi føle oss som miraklet Island på fotball-arenaen – om vi klarte å glemme hvor marginal skiidretten er 
internasjonalt.

Gapestokk. Halvparten av gullmedaljene gikk til langrennsutøverne. For i år hadde vi visst gode ski. Det har vi stort sett alltid, fordi vi bruker mer penger enn noen andre nasjoner på å utvikle den beste kompetansen på skismøring.

I Sotsji i 2014 gikk det galt under begge de klassiske stafettene. Det ble smørebom, og smøresjef Knut Nystad havnet i gapestokken. Siden måtte han tåle en oppsiktsvekkende hets fra det norske folk, som er gjengitt i en kommentar fra Esten O. Sæther i Dagbladet 28. februar. Sæther påpeker ganske riktig at Nystad får kjeft når det går dårlig, men lite ros når det går bra. Så all ære til Nystad for jobben han har gjort.

Utenomsportslig. Men det vesentlige spørsmålet er ikke om de norske smøre-teamet gjør en god jobb eller ikke. Spørsmålet er hvorfor vi tillater å gjøre denne utenomsportslige faktoren så avgjørende for idretten, slik at TV-kommentatorene under store deler av løpet knapt sier annet enn «har hun gode ski?» eller «hun ser ut til å ha kjempegode ski!».

Det er ille nok at utstyrsfokuset tar oppmerksomheten vekk fra de sportslige prestasjonene. Da har vi et konsentrasjonsproblem. Men det ligger også et moralsk problem her, med tanke på at smøreferdighetene slår skeivt ut mellom nasjonene, fordi Norge bruker mer ressurser på dette enn noen andre.

Rikere! I 2015 ble det diskutert i fullt alvor om Norge var for gode i langrenn. Den gangen skrev VG at 65,3 millioner kroner ble brukt til driften av langrennslandslagene i forkant av OL i 2014. Budsjettet var fire til ni ganger høyere enn konkurrenter som Tyskland, Canada, Italia og Finland. Om enkeltnasjoner blir for dominerende, faller publikums oppmerksomhet. Alle vet hvem som vinner uansett.

FIS diskuterte mulige tiltak, som å sette begrensninger på støtteapparatet for å gjøre forutsetningene likere – men Norge var kritiske. Her hjemme vil vi heller justere på det olympiske mottoet «raskere, høyere, sterkere», ved å legge til en fjerde dyd: rikere!

Ressursspørsmål. Nå er det ikke slik at Norges suksess i skisporet skyldes pengene alene. Først og fremst er det interesse, kompetansebygging og treningskultur over tid som har gitt resultater. Vi har vært flinke. Men når man først blir veldig god, blir det desto enklere å holde seg på toppen, fordi pengene strømmer til.

Man ser det samme i den internasjonale klubbfotballen, som på grunn av den globale økonomien gjør at forskjellen på topplagene og resten blir større og større. Så det som er bygget på sportslige prestasjoner, blir etter hvert mer et spørsmål om ressurser.

Løsningen. Så hva kan gjøres? Vi kan ikke begynne å gå saktere med vilje, for å vente på svenskene og han ene sveitseren. Alle må gå så fort de bare kan. Men vi kan bli enige om å gjøre det på like premisser. Første steg er da å fjerne fordelene med godt utstyr.

Dette er allerede testet ut – med stort hell. NM i kombinert i november var historisk, fordi alle utøverne for første gang gikk med like ski. De leverte dem inn til fire nøytrale smørere fredag kveld, og fikk dem tilbake uten å ane hva som var smurt på. Da sportssjef Iver Stuan ble spurt om responsen, sa han: «Alle er positive. Trenere sparer mye tid, fordi vi har både hopp- og langrennsski. Og ofte, i alle fall i aldersklasser, er det foreldre, trenere og de unge selv som smører.»

Så enkelt er det faktisk: Alle nasjoner leverer inn skiene sine til en upartisk smøregruppe dagen før konkurransen. Og selv om rettferdighetsargumentet alene burde være nok til å avvikle nasjonale smøreteam, med alle deres smørebusser og angstfylte testturer i løypene før rennet, så fins det også andre argumenter: Skismøringen kan være helse- og miljøskadelig, og kanskje enda viktigere: Fokuset på utstyr bidrar til å skape et utstyrspress som gjør idretten mindre tilgjengelig for folk, uavhengig av bakgrunn. I 2016 meldte Aftenposten at hver tredje familie valgte bort idrettsaktiviteter på grunn av utstyrspress.

Ingen motargumenter? Det er god skikk å finne fram de beste motargumentene når man fører en sak. Men i denne saken er jeg rådvill. Dagens praksis er urettferdig, miljø- og helseskadelig og det medvirker til at lavtlønnede holdes utenfor idretten. Som den sportsidioten jeg er forstår jeg det simpelthen ikke. Svaret kan vel ikke være så dumt som at vi ønsker å forsvare våre egne privilegier? Jeg syns jeg hører dikteren Bertolt Brechts linje i bakhodet: «Dere vil ikke ha framskritt, men forsprang.»