Til alle tider har media vært utsatt for press fra økonomiske interesser, makthavere og ulike interessegrupper. Særlig fra de aktørene som blir utsatt for pressens kritiske søkelys eller avsløringer.
De som husker Watergate-skandalen i USA, på begynnelsen av 70-tallet, kan ha fått med seg hvilket press ansvarlig redaktør Ben Bradlee, i Washington Post, ble utsatt for fra president Richard Nixons administrasjon. Likevel valgte han dag etter dag å publisere nye avsløringer om den mektige presidenten. Som kjent måtte Nixon til slutt gå av. Men det var etter en lang periode der Bradlee og Washington Post hadde fått passet sitt påskrevet som løgnere. I ettertid vet vi hvem som løy.
Undergraver legitimitet
Historisk finnes det langt mer alvorlige angrep på den frie presse enn Nixon-administrasjonens beskyldninger. Aller mest alvorlig er det at noen jobber systematisk med å undergrave pressens legitimitet.
Historisk sett står Adolf Hitler i særklasse. Før han kom til makten, og den frie presse ble avskaffet, kom han med en rekke alvorlige angrep mot tyske medier. Han omtalte pressen som «Lügenpresse», «Marxist Lügenpresse» eller «Judenpresse». Hitler hevdet altså at pressen løy og var venstrevridd eller marxistisk. Pressen ble regnet som en folkefiende.
Dessverre ser vi likende former for kritikk av pressen flere steder i verden i dag. I dagens Vårt Land skriver vi om en rekke regimer der journalister blir fengslet eller drept fordi de avslører makthavere. De aller fleste journalister som må bøte med livet for sannheten, lever i autoritære regimer. Men dessverre øker også de tunge og alvorlige angrepene på media i demokratiske deler av verden.
Fake news
Den mektigste pressekritiker i Vesten er USAs president Donald Trump. Hans pressekritikk har bidratt til ytterligere polarisering av USA. Blant store grupper har han klart å sverte seriøse medier som New York Times. Men Trump står i en lang tradisjon på den republikanske høyresiden, som Nixon også kan sees som en representant for.
I Norge var Carl I. Hagen den første kjente politikeren som benyttet seg av «venstrekritikk» av pressen. Også hans angrep på pressen var generalisert og dermed svært vanskelig å imøtegå. Selv om Frp og Hagen har fått langt flere presseoppslag i media enn partistørrelsen tilsier, har han gitt NRK økenavnet ARK, «Arbeiderpartiets rikskringkastning».
«Venstrevridd presse»
Mer bekymringsverdige er det at den amerikanske venstrekritikken av pressen til dels er blitt adoptert i deler av den mer moderate høyresiden i Norge. Paradoksalt nok har venstrekritikken blitt styrket i takt med at store og tunge avis- og mediehus i Norge igjen har fått en tydeligere liberalkonservativ agenda på lederplass, slik som Aftenposten, VG, Dagens Næringsliv, Bergens Tidende og Nettavisen.
Selv om høyre- og venstre-blokken i norsk politikk er nokså jevnstore, finnes det i dag ingen store norske mediehus med en sosialdemokratisk eller tydelig venstrevridd agenda. Og til tross for at journalister generelt er venstrevridde, viser undersøkelser fra Stortingets egen presselosje at de politiske journalistene, som faktisk skriver om norsk politikk, har et flertall av borgerlige eller høyreorienterte journalister.
Den problematiske konsekvensen med «venstrekritikken» er at den har skapt en frykt hos mange journalister for å bli stemplet. Journalister er blitt redde for å være for harde i klypa mot dagens regjering og makthavere i Høyre og Frp.
Metoo
Vi så det både gjennom valgkampen og i forbindelse med metoo. Mens Erna Solberg og Siv Jensen nærmest ble behandlet med silkehansker etter to svært alvorlig metoo-skandaler, ble Ap-leder Jonas Gahr Støre stilt til veggs uansett hva han foretok seg.
Poenget er ikke at trøkket mot Støre var så urimelig. Men at de to regjeringspartienes mektige ledere slapp så billig. Særlig gjaldt det Siv Jensen som «ikke husker» en rekke alvorlige hendelser i eget parti.
Dersom norske journalister faktisk vegrer seg for kritisk granskning av en høyreorientert regjering, på grunn av USA-inspirert kritikk, er dette alvorlig. På sikt vil det kunne svekke både pressen og demokratiet.
Skjult press
En ennå større trussel for den frie pressen i hele verden er de som jobber i skjul, som «trollfabrikkene» i Russland. I november skrev Vårt Land om hvordan 120 millioner amerikanere mottok Facebook-annonser fra såkalte russiske trollfabrikker. De hadde til hensikt å splitte og polarisere USA før og etter valget – og de lyktes.
Journalisten Andreij Zacharov har vært med å avsløre at 90 studenter i St. Petersburg jobbet i en trollfabrikk som skulle skape kontroverser i sosiale medier om blant annet muslimer og svartes rettigheter. Til Sveriges Radio fortalte han at jo mer troverdig propagandaen virket, jo større gjennomslag.
Når folk først tror på disse falske nyhetene, blir de opprørt over at de ordinære mediene ikke skriver om de samme oppsiktsvekkende historiene. Også det kan svekke pressen. Ikke minst svekker det demokratiet ved å skape ekkokammer der folk lever med sine egne sannheter.
Viktigere enn før
Kanskje nettopp derfor er de tradisjonelle mediene viktigere enn noen gang, og må strykes. For en ting er sikkert: Dersom vi gir opp og lar autoritære krefter definere pressen, er det ikke bare vi i mediehusene som har tapt.
Det er likevel viktig å avslutte med dette: På samme måte som andre samfunnsaktører, gjør pressen jevnlig feil. Som andre yrkesgrupper er vi mennesker som tar avgjørelser. Noen av dem er gode, andre dårlige. Vi gjør tabber. Men den systematiske kritikken vi ser mot pressen står ikke i stil til våre tabber. Vi er ingen løgnpresse, slik heller ikke tysk presse var før 2. verdenskrig.
Vi er ingen ufeilbarlig presse. Men i bunn og grunn er akkurat dét demokratiets adelsmerke.
