Romaner som griper inn

’Poetokratiets tid er ­forbi’, skrev filosof Gunnar Skirbekk i 1970. Han siktet til tida da dikterhøvdinger som Henrik Wergeland og Bjørnstjerne Bjørnson ikke bare ble regnet som store forfattere – de hadde også et ord med i laget når politikken skulle utformes.

Betegnelsen ble først brukt av historiker Ernst Sars for over 100 år siden. Skirbekk mente poetokratiet døde ut med kulturradikalerne Arnulf Øverland, Helge Krog og Sigurd Hoel på 1960-tallet. Heretter skulle politikerne søke råd hos fageksperter: ­sosiologer og økonomer.

Den retoriske overbevisningskraften ble mindre viktig enn den teknokratiske ekspertisen. Kanskje boret Sigurd Hoel bedre enn de fleste i menneskets sjelsliv – men hvilken nytte hadde politikere av slike innsikter?

Indre liv

Siden er det mange av oss som har savnet politikere som i det hele tatt viser at de leser skjønnlitteratur frivillig. Vi savner små glimt av indre liv, bak de innøvde frasene i Dagsnytt18, glimt som avslører at de setter pris på romaner som kan tenke høyt og langt, uten at det skal resultere i noe lønnsomt. Antakelig er det for mye å håpe på.

Men det er lov å drømme. For i Danmark er en ny roman i ferd med å sette dagsorden, skal vi tro avisa Information. Onsdag fortalte de at Kaspar Colling Nielsens bok, Den europeiske våren , har vært en viktig inspirasjonskilde for flere i toppledelsen til partiet Socialdemokratiet (S).

I Nielsens roman har Danmark opprettet en flyktningsone i Mosambik, kalt Frederiksstad. Området fungerer som en slags kontainer-by, hvor flyktningene får søknadene sine behandlet før de eventuelt får reise videre.

Litterær påvirkning

I virkelighetens Danmark diskuterer Socialdemokratiet å etablere mottakssentre i Nord-Afrika, hvor danske myndigheter skal behandle søknadene deres, før de så sendes videre i regi av FN. De nordiske sosialdemokratiske partiene rasler med innvandringskritiske sabler om dagen, og møttes i forrige uke i Stockholm. Mest offensive er danskene.

Nå kan det se ut til at Nielsens roman har påvirket partiets innvandringspolitiske plattform. Den viktigste skjønnlitterære boka på «mange, mange år», hevder partiets innvandringspolitiske talsmann Mattias Tesfaye. Statsministerkandidat ­Mette Frederiksen skal ha drukket kaffe med forfatteren.

Så hva sier Kaspar Colling Nielsen selv? På Facebook påpeker forfatteren at forslaget er som tatt ut av hans egen roman, «selv om det er langt fra et rosenrødt bilde jeg tegner i min fortelling». Han mener selv romanen viser hvordan den politiske viljen til å løse problemene, blir mindre når flyktningene ikke lenger ­­blir synlige. Ute av øye ute av sinn.

Samtidig er han ikke avvisende til Socialdemokratiets forslag. Tvert imot mener han det er modig å diskutere et system «som er grunnleggende ødelagt». Han er også forsiktig med å ta æren for partiets politikk, og mener heller det er han som er inspirert av det politiske system, enn omvendt. Likevel er det et faktum at de som utvikler politikken, har gjort det med Nielsens roman i veska.

Ingen poeter

Jeg tror at selv innvandringsliberale forfattere finner det besnærende at en fersk roman blir snakket om, og kanskje brukt som inspirasjon – selv om man er uenig politisk. Kanskje er ikke poetokratiet helt dødt likevel?

Også her i Norge går det lenge mellom hver gang litteraturen trenger inn i stortingskorridorene. Det siste tilfellet jeg kommer på, er da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre anmeldte Dag Solstads roman Armand V i Morgenbladet i 2006. Bakgrunnen var at enkelte trakk linjer mellom den desillusjonerte diplomaten i romanen og Støre selv. Men det faktum at jeg trekker fram dette, tolv år etterpå, sier noe om hvor lenge det går mellom hver gang. Stort sett må vi ta til takke med FpU-ere som forteller at de har Ayn Rands makkverk på nattbordet.