Det store valget

Dagen før stortingsvalget har jeg sagt ja til å delta i en paneldebatt om helvete. Dermed er jeg blitt tvunget til ikke bare å tenke på hvem jeg skal gi min stemme på mandag, men også på livets store valg.

Det er Protestfestivalen som har stilt spørsmålet om kirken har avlyst helvete. Og det er ganske riktig ikke så ofte jeg hører forkynnelse om helvete i Den norske kirke (det kan jeg for ­øvrig heller ikke huske å ha hørt på min barndoms bedehus). Om helvete forkynnes i dag, er det heller i moskeer og koranskoler enn kirker og søndagsskoler.

Jeg har akkurat lest Åsne ­Seierstads bok om de to søstrene­ fra Bærum som vervet seg til IS. At de gjorde det, kan ikke gis noen enkel forklaring, og jeg skal ikke forflate Seierstads ­nyanserte framstilling. Men det slo meg at det begynte nettopp med frykten for helvete.

«Vi gjør hva som er best for vår familie, det er kanskje litt vanskelig å skjønne nå, men inshaa Allah vil dette hjelpe oss alle på dommedagen», skrev 19 år gamle Ayan i sitt avskjedsbrev til familien.

Dommedag

Leila og Ayan ødela sin familie for å redde ikke bare seg selv, men også familien fra straffen i det hinsidige. De er ikke de eneste som har påført seg selv og andre lidelser i dette livet av frykt for hva som skal skje i det neste. Helvetesforkynnelsen har ført mye vondt med seg – og skal vi virkelig ønske den tilbake?

Tror vi på helvete? blir det spurt. Vel, trosbekjennelsen vår sier faktisk ingenting om helvete. Det eneste vi bekjenner der, er at Jesus skal komme igjen for å dømme levende og døde. At historien slutter med Guds dom, hører med til den kristne tro.

Jesus var da også en skikkelig dommedagsforkynner, om vi skal tro evangeliene. Særlig gjelder det Matteusevangeliet. Professor i nytestamentet Anders Runesson, som nettopp har gitt ut bok om domstekstene i dette evangeliet, regner opp nærmere førti utsagn fra Jesus om dommen på den ytterste dag.

Frigjørende

Hvem er det dommen rammer? Det er de som ikke har barmhjertighet, de som undertrykker og utnytter de svake, de som misbruker makten, de som dreper uskyldige, ­konkluderer Runesson.

Budskapet om Guds dom sier at Gud bryr seg om uretten, at han ikke har trukket seg tilbake og lar verden gå sin skjeve gang. Gud vil sette tingene på plass. Makta skal ikke alltid rå. De ­undertrykte skal få sin rett, ofrene få sin oppreising og overgriperne settes på plass.

Derfor er det ikke likegyldig hvordan vi lever. Derfor kan vi med frimodighet og fortrøstning kjempe mot urett og undertrykkelse, selv om det ofte ser ut som det er de motsatte kreftene som vinner fram. Vi er på Guds side når vi gjør det.

Slik sett er vissheten om Guds dom frigjørende. Det er den også på en annen måte: Siden Gud skal dømme, settes vi fri fra å gjøre det. Det er ikke vi som skal verken utmåle eller iverksette Guds dom. Om tekstene om Guds dom brukes til å dømme andre, har vi misforstått. «Døm ikke!», formante Jesus. Dommen skal vi få overlate til Gud.

Innenfor og utenfor

Bevisstheten om at Gud skal dømme, er viktig. Men behøver vi interessere oss for straffeutmålingen? Dommen hører denne tidsalderen til, en mulig straff hører til i det hinsidige. Det som ligger på den andre siden av døden, er vi avskåret fra å vite noe om. Dommen angår oss, hva slags straff det eventuelt er snakk om, angår oss ikke.

En gang kunne man rent fysisk forestille seg et helvete der nede og en himmel der oppe. Det kan vi ikke lenger. Det skulle kunne sette oss fri til å tenke nytt om det Jesus har å si om det som på kirkelig kodespråk kalles livets to utganger. Denne tanken har vi har fra Jesus selv. Han snakket om innenfor og utenfor. Innenfor er det fest og glede, utenfor er det gråt og tenners gnidsel. Men er det himmel og helvete han snakker om? Er det ikke snarere innenfor og utenfor den nye tidsalderen han representerer, det nye gudsriket han inviterer til?

Valget

I den nye tidsalderen er alt det gamle borte, alt er blitt nytt. Det er hva vi får vite. Men hvordan tilværelsen da ser ut, det kan vi ikke forestille oss.

Kristen tro handler ikke om å sørge for at jeg kommer til ­himmelen når jeg dør. Det handler om å bli en del av den verden som skal komme allerede nå. At den skal prege livet mitt og hvordan jeg behandler andre mennesker her i dette livet.

Poenget er ikke hva som skjer bakom døden. Poenget er hva som skjer her.

Det stiller meg på valg. Vil jeg vende meg mot det som er innenfor, vil jeg fremme den nye tidsalderen der urett, undertrykkelse, overgrep og vold ikke lenger finnes, der trøsten og barmhjertigheten rår?

Stortingsvalget har vi bare hvert fjerde år. Det store valget har vi hver dag.