Verdidebattens begrensning

Verdier er blitt en av valgkampens store farsotter. Honnørordene hagler: likestilling, rettsstat, demokrati, frihet, likhet, fellesskap og mye annet som alle er relativt enige om. Det er særlig «norske verdier» og «kristne verdier» som skaper engasjement.

Denne debatten blusser opp med jevne mellomrom, og i sommer tok den fyr etter at toppolitikere inntok scenen på Evangeliesenterets landsstevne. Innvandring og integrering ble selvsagt tema, ettersom Sylvi Listhaug (Frp) var en av deltakerne.

«Norske verdier under press»

Martin Kolberg fra Ap har vært på kristenstevne før og visste hva han gjorde da han beskyldte Listhaug for å opptre i strid med verdiene som hun har snakket mye om i løpet av sin statsrådtid.

– Jeg ber dere legge merke til mangelen på kristen forståelse av nestekjærlighet, i måten hun omtaler medmennesker på, sa Kolberg, ifølge VG.

Noen dager senere fulgte kulturminister Linda Hofstad Helleland (H) opp sammen med Sp-nestleder Ola Borten Moe i VG. «Fra hvert sitt politiske ståsted har Moe (41) og Helleland (39) ikke tenkt å la Sylvi Listhaug (Frp) være den eneste norske politikeren som snakker om kristne verdier i denne valgkampen», skrev avisen.

– De norske verdiene er under press fordi vi ikke alltid stiller opp for dem. Vi må ikke bli så nøytrale at vi glemmer hvor vi selv kommer fra, og at det er den kristne kulturarven dette samfunnet bygger på, sa Helleland, som i fjor fikk både ris og ros for sin julehilsen på Facebook, der hun holdt fram Kvikk Lunsj, brunost, dugnad og grøt som sentrale norske verdier.

«Kristen» nestekjærlighet eller «sekulær» rettferdighetssans?

Hvis vi måler en debatts vellykkethet etter engasjement og temperatur, er verdidebatten er sikker vinner. Diskusjonen om hvilke verdier vi bygger landet på, om disse verdiene er kristne eller ikke, om det finnes spesifikt norske verdier – vi vet hva det går i. Vi kan spekulere på deltakernes motiver og fascineres av hvem som inntar hvilke posisjoner, men vi vet at tematikken betyr mye for mange og derfor utløser sterke følelser.

Hovedproblemet med denne debatten er at den får så små utslag i praktisk politikk og hverdagsliv. Vårt demokrati og vår rettsstat blir ikke dårligere eller bedre av å være funnet opp utenfor Norges grenser. Når samfunnets store fellesutgifter skal dekkes inn, er det for alle praktiske formål likegyldig om folk betaler sin skatt og sin moms motivert av «norsk» fellesskapstankegang, «kristen» nestekjærlighet, «sekulær» rettferdighetssans eller hvilken som helst kombinasjon av disse. Og hvis borettslaget arrangerer dugnad, er poenget at folk kommer, ikke hvorfor.

Debatten om hvilke verdier samfunnet skal bygges på og hvor de egentlig kommer fra, risikerer derfor å skygge for det vi egentlig burde være opptatt av, nemlig praksis.

Svart arbeid og dugnadsnekt

For eksempel: Ifølge en gallup gjennomført i forbindelse med lanseringen av Torgny Hasås' bok Det mørke arbeidslivet, mener 3 av 10 nordmenn mener at det er greit å betale håndverkere og renholdere svart. Halvparten av oss er dessuten ikke villige til å betale den timeprisen for renhold som ifølge Virke er minimum for å sikre anstendig (i praksis hvit) lønn etter at utgifter er trukket fra. Da hjelper det ikke å snakke om fellesskap og likhet som norske verdier.

Et annet eksempel: Det er mange år siden avisene begynte å skrive om borettslag som slet med å gjennomføre dugnader fordi nesten ingen kom. Et enkelt nettsøk avdekker at det er mange som leter etter en utvei fra raking av fellesplener og beising av fellesvegger.

Selv om det finnes verdier som ikke alle deler, vil «verdi» av naturlige grunner oftest knyttes til noe positivt. Når vi snakker om norske eller kristne eller «våre» verdier, handler det som regel om idealer. Og som kjent er det ikke alltid vi lever opp til våre idealer.

Der ligger også verdienes begrensning: De er teorier som får betydning først når de får følger for hvordan vi opptrer. For det er ikke de fine ordene, men det vi gjør, som bygger landet.

Bildetekst: Valgkampen ble for alvor sparket i gang med partilederdebatt i Arendal mandag kveld. F.v. Bjørnar Moxnes (Rødt), Une Bastholm (MDG), Audun Lysbakken (SV), Trygve Slagsvold Vedum (Sp), Jonas Gahr Støre (Ap), Erna Solberg (H), Siv Jensen (Frp), Knut Arild Hareide (KrF) og Trine Skei Grande (V). Foto: Tor Erik Schrøder, NTB scanpix