Ett kun i Kristus

Poeten og teologen Padraig Ó Tuama driver Nord-Irlands eldste organisasjon for fredsarbeid. Under Olavsfestdagene nylig sa han at det er hat og frykt som er synd, ikke forskjell. Konflikter må vi leve med, både i fellesskapene og livet ellers, spørsmålet er på hvilken måte. Det to eller tre er samlet, finnes det forskjell.

Slitsom kjærlighet. Det er noen ganger slitsomt å være glad i Den norske kirke. Det er så mye som er galt - og de frustrasjonene jeg ikke oppdager helt av meg selv, de får jeg høre fra venner som har sitt arbeidssted blant betong og nålefilt i landets gudshus.

Det er blitt en egen sjanger, å klage over tilstanden i Den norske kirke. Den som har mange kirkelige kontakter i sosiale medier og attpåtil er medlem av ulike teologiske facebook-grupper, vet godt hva jeg mener.

Ikke grenser. For det er ikke grenser for hva som er galt: Det er for lav tilgjengelighet. Det er for mye inkludering. Det er for konservativt. Det er for liberalt. Vi vil ha lovsangsteam. Vi vil ha Bach. Det er for stramt styrt ovenfra. Det er for mye variasjon. Det er for mye byråkrati. Byråkratiet er ikke proft nok. Prestene har for lang og uvesentlig utdannelse. Prestene kan ikke nok teologi. Messehakelen skal være på. Messehakelen skal være av. Og så videre.

Hver gang noen sender en av sine piler mot Den norske kirke, føler jeg meg truffet. Jeg kjenner kallet til å svare på kritikken, til å imøtegå den, eller til å rettferdiggjøre de valgene som er tatt. Det er en irrasjonell reaksjon, jeg har verken skyld eller ansvar eller mulighet til å endre. Men det skjer fordi jeg er glad i kirka. For mange av oss går identifikasjonen med Den norske kirke ganske dypt. Paradoksalt nok er det nettopp fordi vi er så glade i kirka at vi blir så sinte på den og menneskene i den.

Patos og kosmos. De som setter fram sine klagemål gjør det gjerne med stor vekt. De legger inn sin patos av moralsk indignasjon, akademiske titler, Bibelens klare ord eller tidsriktig snusfornuft. Og de har så veldig rett. De andre tar tilsvarende veldig feil. Kirkelige diskusjoner får fort kosmologiske dimensjoner, der et spørsmål som dypest sett handler om smak blir et spørsmål om evighet og etterliv. Sleng inn allmennmenneskelige trekk som retthaverskhet, aggresjon og stolthet, så har du det gående.

Kirka er mange ting. Den er et tak over hodene på oss, en grunn under føttene våre, og den er et rom, mange rom, vi kan være i. Den er også menneskene som befolker arkitekturen. Jeg undres over at vi, som vet så godt i det allmenne livet at mennesker er forskjellige, og respekterer hverandre uten problemer, ikke klarer å gi hverandre rom straks vi kommer inn i en kirke. De fleste lever problemfritt omgitt av naboer, kolleger, sine barns venner og andre mennesker de ikke har valgt. Vi registrerer at vi mener og gjør forskjellige ting, men kjenner ikke noe behov for å omvende hverandre til å spise middag klokka fem eller bruke en bestemt kulepenn. Vi lever godt med forskjellene. Utenfor kirka, vel å merke.

De fleste som kritiserer gjør det innenfra, fra sitt eget rom i Den norske kirke. De har funnet en sammenheng de trives i. De oppsøker gudstjenester de liker. I det store og hele har de det bra. Så hvorfor må de mene så mye og så sterkt om hva de gjør i nabomenigheten? I en av de andre tjenestegruppene? Må alle virkelig mene og gjøre det samme?

Respekt for rommet. Den som setter pris på sitt eget rom må også respektere de andres rom. Mitt rom er til kun så lenge jeg respekterer ditt rom. Det er respekten for andres integritet som skaper rommet for egen integritet. Uten aksept av mangfoldet kollapser hele bygningen.

Jeg tror de fleste som er glade i kirka har et litt ulykkelig kjærlighetsforhold til den. Det må nok være sånn så lenge vi er Adams barn. Ingen ekteskap er bare lykkelige. Men kunne vi prøve å være uenige på en litt mer lavmælt måte? Kunne vi diskutere uten det mål at vi skal bli enige?

Takk og pris for uenigheten. Da Ånden ble utgytt første pinsedag fikk apostlene forskjellige språk. Kirka er grunnlagt på ulikhet og variasjon. Mangfold er ikke noe som kom etterpå, men et fenomen kirka aldri har eksistert uten. De krangla i urmenigheten. Takk og pris for det. En folkekirke som skal romme en stor bredde av religiøsitet, er nødt til å være økumenisk i seg selv, anerkjenne forskjell og konflikt som legitimt.

Vi er ett i Kristus. Det får holde.

Kommentar publisert i avisa Vårt Land 08.08.17