Å leve ved en vulkan

I disse tider hvor president Donald Trump daglig blamerer seg selv på Twitter, er det kanskje på sin plass å vie litt oppmerksomhet til Twitter-meldingen som forgjengeren Barack Obama sendte for to uker siden:
«John McCain is an American hero & one of the bravest fighters I've ever known. Cancer doesnt know what it's up against. Give it hell, John».
Obamas melding er blitt en snakkis. Vi skjønner hva han prøver å si. Mange av oss ordlegger oss omtrent på samme måte. Og alle håper det går slik Obama tror.
Likevel blir det feil. Det blir feil for de fleste som har eller har hatt kreft.
Dermed blir det feil for utrolig mange. For fire av ti nordmenn kommer til å få kreft i løpet av livet, ifølge Folkehelseinstituttet.

Tapere. Hvorfor det er misvisende å snakke om kreft som en krig som kan vinnes, skal jeg komme tilbake til. Det handler om mer enn at retorikken framstiller de som dør som tapere.
Men først: Bare dager etter at han ble diagnostisert med kreft, reiste den 81 år gamle senatoren John McCain over 300 mil til Washington, der hans stemme ble avgjørende i president Trumps kamp for å ta opp igjen debatten om å bygge ned helseforsikringen Obamacare.
Men bare noen dager senere snudde McCain og stemte mot et konkret forslag fra Trump og sitt eget parti. Han ville ikke være med på å frata 30 millioner amerikanere helseforsikringen som ble innført av hans egen rival, Barack Obama, under presidentvalget i 2008.
Når Obama skriver at McCain er en sann helt, har han de fleste amerikanere med seg. Kanskje unntatt dagens president, som under valgkampen uttalte at McCain ikke er noen helt, for helter blir ikke tatt til fange.
McCain var pilot i et bombefly da han ble skutt ned under Vietnamkrigen. Han brakk begge beina og ble torturert i fangenskap. Etter seks år som krigsfange i Nord-Vietnam ble han tilbudt amnesti. McCain avslo å bli satt fri dersom medfangene hans ikke ble løslatt samtidig.
Etter dette, ble torturen enda mer intens. Så ja, John McCain vet et og annet om det å kjempe.
Men kreft er ingen krig. Det finnes ingen ytre fiende. Det er ens egen kropp som gjør opprør.

Besvergelse. Kanskje er ikke språk så viktig, tenker du. Vi forstår jo de velmente intensjonene når noen prøver å si noe støttende.
Men språk er viktig. For en som går på cellegift, strålebehandling eller venter på operasjon, er det nærliggende å oppfatte andres besvergelser om at krigen skal vinnes mer som et forsøk på å overbevise seg selv - enn et forsøk på å ta inn over seg den fysiske og følelsesmessige virkeligheten som den kreftrammede befinner seg i.
Og når vi snakker om språk: I boka «Faen ta skjebnen» beskriver John Green sitt arbeid med kreftsyk ungdom. Hans budskap er at et kort liv kan være et godt liv. Det er ikke slik at du har vunnet her i livet, selv om du blir 90 år, påpeker han.

Tre ord. I møte med døden, står vi alle på like fot, heter det. Men er det riktig? Har den godt bemidlede senatoren John McCain og de hjemløse han representerer den samme tilgangen på behandling når de får kreft?
Svaret gir seg selv. Og forskningen viser at både forekomst av kreft og dødelighet av sykdommen avhenger av hvor man befinner seg på den sosiale rangstigen. Jo høyere utdanning og lønn folk har, jo mindre er sjansen for at de får kreft. Samtidig har de bedre odds dersom de først har fått sykdommen.
Likevel er det slik at kreft rammer i alle samfunnslag. Politikere, popstjerner, milliardærer, biskoper og olympiske mestere blir rammet. Når førti prosent av oss skal få høre de tre skremmende ordene, så er det all grunn til å tenke gjennom hvordan vi egentlig snakker om kreft.

Vänta inte. Journalisten Marthe Reienes var ung, full av drømmer og planla å få barn da legen hennes for fire år siden sa at hun hadde kreft. Reienes har nå skrevet sin historie i boken «Å endres gjennom smerte»:
«Jeg lever tett på en vulkan som jeg frykter kan få utbrudd når som helst», skriver hun.
Det slår meg at metaforen om vulkanen er helt annerledes enn metaforene om krig.
For kreft er naturkrefter. Det er brutalt, men det er ikke ondskap. Og et nylig utbrudd gir ingen garanti for at det ikke kommer flere.
Likevel må vi leve som best vi kan. Den dagen det smeller i supervulkanen Yellowstone i USA - og vi snakker når, ikke hvis – så er det antakelig ute med alle mennesker på jorda.
For Marthe Reienes ble det en aha-opplevelse da hun – skallet og midt i en cellegiftkur – hørte toastmasteren synge i hennes fars 60-årslag:
«Venta inte med att sjunga tills du blir gammal, för i så fall så kan det hända sig att du dörr förränn du sjungit en enda sång».