Retten til å kutte

Den norske kristen­heten har ikke akkurat ­utmerket seg med ­rørende enighet de siste tusen årene. Sprikene i ­synet på svært mange samfunnsspørsmål er like store her som i samfunnet ellers. Desto mer oppsiktsvekkende er den massive avvisningen av Fremskrittspartiets vedtak om å forby rituell omskjæring av guttebarn.

Nå står de altså i flokk og rad og uttrykker sin støtte til Norges jøder: fra de innvandringskritiske, men akkurat nå hakket mindre Frp-entusiastiske ­israelstilhengerne, via de trauste sentrumsorienterte misjonsvennene, til de teologisk – og noen ganger også politisk – mer ­radikale tilhengerne av en relativt åpen folkekirke.

Over grensen

Det betyr ikke at omskjæring av guttebarn er ukontroversielt i kirkelige sammenhenger. Mange ser det problematiske i at et barn med ­religiøs begrunnelse skal utsettes for et kirurgisk inngrep uten å velge det selv. Men et forbud – det er langt over grensen, mener de.

Hva skjer? Skulle ikke kirken stille opp for de svakeste? De fleste kirkelig aktive sier nei til dødshjelp, både som frivillig ordning og som maksimumsstraff for kriminelle. De støtter sexkjøpsloven, og sier med noen få unntak nei til tiggerforbud og ja til kriminalisering av sexkjøp. Det handler om å stå på de utsattes side. Der er kirken stort sett kompromissløs. Men altså ikke på vegne av barna som legges under kniven.

Krystallklart

Begrunnelsene­ spriker. På den lavkirkelige høyre­siden handler det om en sterk kjærlighet til både Israel og det jødiske folket. Uten dekning i en eneste meningsmåling våger jeg påstanden at Fremskrittspartiet aldri har mistet så mange tilhengere på den kristne høyresiden som nå. For å si det sånn: Om Sylvi Listhaug henger på seg alle korsene hun har arvet og poserer med en studiebibel av typen Guds Ord, greier hun ikke å kompensere for partiets landsmøtesvik mot Guds utvalgte folk.

På den diametralt motsatte siden er tonen saklig og akademisk. Prosten og lederen for Mellomkirkelig råd i Den norske kirke, Kristine Sandmæl, begrunner sitt standpunkt med at «rituell omskjæring ikke er i strid med Barnekonvensjonen eller Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen».

Konklusjonen er en krystallklar støtteerklæring til forstander Ervin Kohn i Det mosaiske trossamfund, som fastslår at «du kan ikke forby brit milah, samtidig som du hevder å være for religionsfrihet».

Naivitet

I midten – i den grad man kan slå sammen misjons- og kirkefolket – finner du en kombinasjon av disse argumentene. Svært mange opplever et religiøst slektskap med jødene og har et nøkternt støttende forhold til staten Israel. Enda flere legger avgjørende vekt på religionsfrihetsaspektet.

Men det er noe annet her. Noe ikke alle vil snakke om, dels ­fordi det kan være vanskelig å begrunne, dels fordi det berører en sterkt følelsesladd tematikk:

Mange kristne tror ikke på alle dem som sier de er så opptatt av barnas beste i spørsmålet om omskjæring. Ikke at de sistnevnte mistenkes for å lyve, men kanskje for å være litt naive på sin egen kulturs vegne.

Kulturell begrunnelse

For det første ser de at engasjementet for barns intakte kropp ikke er konsekvent. Det omfatter for eksempel ikke inngrep av kosmetiske årsaker, som å sy inn utstående ører eller andre kulturelt aksepterte kroppsmodifikasjoner. Foreldres hensikt er selvsagt den beste, man ønsker at barna skal sikres en plass innenfor et større vi. Men av en eller annen grunn ser man ikke at denne kulturelle begrunnelsen ligner jøders begrunnelse for rituell omskjæring.

For det andre deler svært mange kristne et syn på menneskeverdet der et barn defineres som et barn, også før det er født. Det er et paradoks for dem at manges engasjement for barnet starter på ett eller annet tidspunkt under svangerskapet, mens man før dette tidspunktet kjemper for retten til å avslutte – ikke bare forhuden, men selve livet.

Som noen har antydet: Ville problemet vært løst dersom inngrepet kunne vært foretatt før fødselen, innenfor abortgrensen? Jeg prøvde ut spørsmålet på en bekjent, som svarte slik: «Vel, barnet måtte levd med konsekvensen av en omskjæring hele livet. Det måtte det ikke ved en abort.»

Traff noe 

Det hadde han for så vidt rett i. Hvilket av de to alternativene­ barnet selv ville foretrukket, får vi aldri en nøyaktig statistikk på. Et paradoks som fikk Espen ­Ottosen i Misjonssambandet til 
å skrive dette på sin facebookside:

«Store deler av befolkningen mener det er helt akseptabelt å bruke ekstrem ordbruk om omskjæring. Samtidig blir det å ta livet av et bittelite barn, fordi dette befinner seg i mors mage, betraktet som en så sentral menneskerett at fastleger som ikke vil bidra til dette, må regne med å bli utskjelt. Det sekulære Norge viser frem sin intoleranse i all sin gru.»

Nå har dette spørsmålet mange nyanser som Ottosen ikke berører. Men han traff noe. En fjerdedel av de nær 2.000 facebookvennene hans responderte på innlegget. Over 150 delte det. Og da snakker vi ikke om sinte ekstrem-kristne, snarere om den store majoriteten konservative troende som helst ikke uttaler seg om abort fordi det er så kontroversielt. Men som er glade når en gjør det for dem.

Glasshus

Det handler om øyet som ser. Eller kanskje snarere om øyet som ikke ser – den kulturelle og ideologiske bakgrunnen for sine egne standpunkter. Den har vi alle sammen, uansett ståsted, og den kan være like sterkt tilstede om den ikke er direkte religiøs. Vi avviser fort det vi ikke forstår, og glemmer at mange av de våpnene vi bruker mot andre også kan vendes mot oss.

Det kler et sekulært samfunn å innse at også sekulær ideologi kan ha sine ofre. Særlig i møte med en minoritet som har vært nær ved å bli utslettet mer enn en gang. Av kulturer som ikke har innsett sine egne slagsider.

Først publisert i Vårt Lands papirutgave, 20. mai 2017
Illustrasjon (utsnitt): Marvin Halleraker