Alle har sin historie

I dag samles EUs regjeringssjefer på Malta, som for tiden har presidentskapet i unionen. De skal snakke om EUs største utfordring: Flyktninger og migranter.

– Det dreier seg ikke om å jage folk tilbake, men om å kontrollere grensene våre, sa Maltas statsminister til Erna Solberg da hun var på besøk for et par dager siden.

Barna

Gjennom serien Flukt har NRKs Leo Ajkic gitt ­norske tv-seere ett innblikk i livene til folk på flukt. Han har vært i ­Libanon der hver fjerde innbygger er flyktning, på redningsoppdrag med supply-skipet Siem ­Pilot og i Italia, og han har snakket med innvandringsmotstandere i Øster­rike. Han fulgte i fotsporene til gambiske ­Sambujang Sanyang, som drømte om et bedre liv i Europa, men som ikke nådde fram. I Niger møtte han desperate migranter på et lasteplan i ørkenen. På Levsos snakket han med lokalbefolkningen om hvordan de tar i mot flyktninger. Han forteller også sin egen historie, og om personen som reddet ham. Gråt, latter, et ødelagt vognhjul som blir basketkurv og hoppetau. Og han følger en syrisk familie som ­håper på opphold i Norge.

Tenke sjæl

 – Dette burde være obligatorisk i undervisning i alle norske skoler!
– Se den sammen med ­ungene dine!

Begeistringen var stor allerede etter første episode. Hva er det som traff? Det treffer fordi det minner oss om at det er en historie bak hver eneste en av de som flykter, ­ uansett hva som er årsaken. Og at det går an å ha to eller flere tanker i hodet samtidig.

Et eksempel: NRKs radioprogram Ekko var med da programlederen besøkte en sjuende­klasse for å snakke om serien — som elevene så på i skole­tiden, og diskuterte etterpå. Leo Ajkic forteller om familien han ­fulgte, som fikk opphold. Men han snakker også om søsteren, som har en ­liten sønn som ikke fikk ­ komme til Norge, og hvordan folk ­reagerer ulikt på det, ut i fra hvilket syn de har på flyktninger og innvandrere. Noen, sa Leo Ajkic, som er skeptiske til innvandring vil kanskje tenke at hun får gjenforening, og snart er det bare syrere her. Andre vil mene at hun fortjener å komme nå, og andre igjen vil tenke at sånn er verden; vi kan ikke hjelpe alle.

Programlederens poeng til elevene var: Dere må tenke over det selv.

Konkret

Syvendeklassingene kom med helt konkrete spørsmål tilbake: Hva var det beste og ­verste du opplevde? Da du kom til Norge, var det vanskelig for foreldrene dine å få jobb?

Lærere har meldt om at barn med innvandrerbakgrunn deltar 
på en ny måte i klassedisku­sjonene, og noen forteller om sin flukt etter å ha sett NRK-­serien. Større anerkjennelse er det ­nesten ikke mulig å få.

Mye på listen

Det er mye EUs regjeringstopper har på listen når de møtes på Malta. Først og fremst må de finne fram til en felles forståelse seg i mellom, og finne ut hvordan de skal for­dele byrder og oppgaver. Blant de viktigste spørsmålene er hvordan få kontroll over reise­rutene over havet, særlig fra Nord-Afrika. Ehar en skjør avtale med Tyrkia, mens strømmen fra særlig ­Libya til Italia øker. De vil ­styrke kontrollen med yttergrensene og samtidig ta vare på dem har kommet. De vil trappe opp innsatsen i land i nærområdene, ­altså rundt særlig Syria. Et selvsagt mål er å knekke menneskesmuglernes forretningsmodell.

Tar ikke slutt

For det er en humanitær krise som ikke ser ut til å ta slutt i Middelhavet. 5.000 mennesker druknet eller ble meldt savnet i fjor, og bare i januar i år omkom 246 mennesker på flukt. Hittil i år har nesten 3.900 flyktinger kommet til Europa.

Mohamed, Helen, Farah og Sara er ikke blant dem, men de er en søskenflokk en britisk ­dokumentar følger gjennom tre år fra krigsherjet, kaotisk Aleppo til Tyskland. Dokumentaren ­Watani: mitt hjemland er nominert til Oscar.

Tyskland 

I filmen, når de er på vei til sin nye hjemby i Tyskland, sier Mohamed:

– Jeg er så redd jeg aldri vil se hjemlandet mitt igjen.

Og: Jeg håper folk er snille.

– Ikke et eneste hus er bombet, kommenterer mor.

Dagen etter de hadde flyttet inn i sitt nye hjem, sitter en av jentene på en benk utenfor huset og lytter til fuglene.

– Da vi våknet i morges, sang fuglene velkommen til Tyskland, smiler hun.

– De synger så rart. Jeg tror de er glade. De er glade for at vi har kommet til Tyskland.

Hvor man står i den tidvis ­betente debatten om flyktninger er ikke så viktig. Å se menneskene bak tallene bør alle ta seg tid til.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND, 03.02.2017