Hvorfor vil vi ha rett til å dø?

Fremskrittspartiet har igjen hentet fram aktiv dødshjelp, som partiet ­etter sterke reaksjoner la i skuffen for åtte år siden. Det kan være et tegn på at de politiske partiene er i ferd med å gi etter for folkestemningen. Også Venstres forslag om utredning er et signal om det.

Men hvorfor vil folk at staten skal ha plikt til å hjelpe dem til å dø? Debatten foregår ofte på siden av virkeligheten.

Lidelse. Da Fremskrittspartiet­ gjorde sitt prinsippvedtak om aktiv dødshjelp på landsmøtet i 2009, ble jeg overrasket over ­begrunnelsene som ble gitt. Siv Jensen snakket om smertestillende medisin som gis i så store doser at pasienten dør. Per Sandberg snakket om lidelsen pasienter påføres når de nektes næring i dødsfasen.

Én ting er at dette ikke stemmer med virkeligheten. Pasienter som får smertelindrende behandling, dør ikke av overdose av morfin, og døende lider ikke fordi de ikke får tilført næring.

Begge deler er dessuten en ­naturlig del av behandlingen av døende på norske sykehus. Dette er ikke aktiv dødshjelp, det er pleie i den siste livsfasen.

Bak ønsket om å innføre dødshjelp ligger det en forestilling om en langdryg kamp mot ­døden under store smerter. Men i norsk helsevesen er man blitt gode til å lindre smerte for de fleste ­pasienter.

En langdryg dødsprosess kan derimot være en påkjenning for de pårørende. Derfor er det ikke noe merkverdig om de kan ­ønske at det snart skal ta slutt. Slike opplevelser kan føre til at man åpner seg for tanken om dødshjelp.

Uutholdelig liv. Men samtidig som ønsket om dødshjelp vinner­ tilslutning, øker også kravene­ om at helsevesenet skal bidra til å forlenge livet for folk med ­dødelige sykdommer. Mange mennesker tåler store påkjenninger og smertefull behandling for å få leve noen år eller måneder lenger.

Hvorvidt lidelse er uutholdelig, handler derfor i stor grad om hvordan man opplever livet. Så viser det seg også at i de land der man praktiserer dødshjelp, ­
er det ikke først og fremst de 
med fysiske lidelser som ber om å få dø. Årsaken er ofte at man opplever livet i seg selv som uutholdelig, eller seg selv som en byrde, fordi livet har mistet sin mening.

Frykten for å måtte leve et liv som oppleves som meningsløst og uverdig, kan noen og enhver kjenne på. «Jeg håper jeg slipper dette», er en tanke som jeg ofte kjenner på når jeg ser bilder fra eller ­besøker et sykehjem. Slike tanker kan i neste omgang lede til et ønske om at det finnes en utvei til å slippe, i alle fall før det virkelig blir aktuelt.

Vakker død. «Jeg håper jeg ­takler døden fint, og jeg håper jeg får lov til å velge den selv. At det skjer på riktig tidspunkt og på en måte som er ålreit», sa Aksel Braanen Sterri i Min tro-intervju med Vårt Land.

Selv om han er langt yngre enn meg, har han allerede planlagt døden. Han vil samle familie og venner til en avskjed, og så vil han avslutte det hele.

Tanken om en vakker død kan ta bort dødens brodd. D­øden skal ikke framstå som den siste ­fiende, som noe heslig og skremmende. Den skal være verdig og meningsfull, den skal være under vår kontroll. Kan det være slik man takler frykten for d­øden om man ikke tror på noe liv ­etter døden?

Vi i det rike Vesten er blitt vant til at vi har rett til å bestemme over vårt eget liv. Hvorfor skal ikke det inkludere retten til å ­bestemme over vår egen død?

Den logiske konsekvens må være selvbestemt dødshjelp uten kriterier. For hvem andre skal ha rett til å bestemme over vår død? Såkalte strenge lover om dødshjelp er derfor i lengden ­illusorisk.

Synet på livet. Til sjuende­ og sist blir det avgjørende spørsmålet­ hvordan vi ser på ­livet. Er livet en gave som vi ikke kan bestemme over selv? Enten vi tror livet vårt er gitt oss av en skaper, eller vi betrakter livet som hellig i seg selv – så blir det avgjørende for hvordan vi ser på retten til å avslutte det.

Den politiske debatten egner seg dårlig for slike spørsmål, som jo går på tvers av partipolitiske skillelinjer. Men den liberalismen som legger avgjørende vekt på vår frihet til å velge, kan nok være mer disponert for å mene at livet også må være valgfritt. Det er neppe tilfeldig at våre to mest liberalistiske partier er de som først åpner seg for dødshjelp – selv om liberalister godt kan være mot aktiv dødshjelp.

Det er i alle fall viktig at ­legene som er fagfolk på pleie av ­døende, kommer ut med faglig forsvarlig informasjon, slik at det ikke blir myter om hva som skjer i helse­vesenet som styrer debatten.

Men er det mulig å få en god politisk debatt om noe som ­griper så dypt inn i vårt syn på livet?