Vold til allmenn hygge

De har unektelig et ­poeng, Erna Solberg og Linda Helleland: Nesten alle land i verden tillater proffboksing. Da blir det litt rart om vi skal si nei. Som om vi visste bedre enn kulturnasjoner som Tyskland, Storbritannia og Spania. Her har de dyrket «the noble art of self defence» i mange år. (I sistnevnte land er forresten også tyrefekting populært, men det lar vi ligge til det eventuelt foreligger et forslag fra regjeringen.)

Så mens venstrevridde kommentatorer over hele Avis-Norge fordømmer proffboksing – av intuitivt forståelige årsaker, må jeg innrømme – besluttet jeg å gi begrunnelsen en sjanse. Når «det er dette folk vil ha» – et ­argument proffbokser Ole Lukkøye Klemetsen ga bort gratis – over hele verden, hvem er vi til å forbinde sporten med primitivitet og ukultur?

Sivilisert. I kjelleren til Tronsmo bokhandel i Oslo fant jeg litteraturen som kunne hjelpe meg til å forstå. Den handlet ikke bare om boksing, men om en arena der boksing inngikk som en av flere lignende øvelser. Tre minutter senere, og 129 kroner fattigere, var jeg den glade eier av René Goscinnys Asterix som gladiator, en klassiker jeg ikke hadde lest på mange år.

Og jeg må innrømme at argumentene sto i kø. I motsetning til den lille landsbyen i nordvestre hjørne av provinsen Gallia, representerte Romerriket sivilisasjon og fremskritt. Romas frie borgere var beskyttet av et gjennomarbeidet rettssystem, mange av dem nøt velstand, dyrket filosofi og deltok i et slags demokrati.

Romerne var altså definitivt ikke barbarer. De må ha hatt gode grunner til å innføre voldsshow til allmenn adspredelse. Og årsak nummer én er som hentet ut av munnen til Klemetsen: Det var dette folk ville ha.

Uten medlidenhet. Det ville rett og slett være svært snobbete av keiseren og resten av rikets ­ledelse å sette seg på sin høye hest og se ned på folks ektefølte behov. Ønsket de sirkus, måtte de få sirkus. For eksempel arrangerte keiser Augustus tre gladiatorforestillinger i sitt eget navn og fem i sine sønners navn. Som en god landsfader var han selvsagt selv til stede og hyllet vinnerne, helt sikkert uten baktanker. At det førte til oppslutning om keiseren i andre sosiale segmenter enn hans eget, var kun en hyggelig bonus.

At det også var noen tapere, var ikke like viktig. Man må som kjent knuse noen egg.

Flere av innvendingene mot proffboksing falt under lesningen. Det er ikke farlig å bli slått ut ved knockout, det vet alle som har lest Asterix. Jeg oppdaget at jeg fremdeles – 35 år etter at jeg leste boken for første gang – manglet medlidenhet med styrkene som ble satt inn mot to gallere på Colosseum, omlag 50 år før Kristus.

Så hvem er jeg til å kritisere Høyre-ekteparet Helleland, som satt på første benk under kampen i Oslo Spektrum sist lørdag og koste seg med pils og pepsi? Eller statsminister Erna Solberg, som var så fornøyd med volden mot en motstander ute av stand til å forsvare seg, at hun gikk opp i ringen og klaget over at det var over på bare tre minutter og fem sekunder. Til massenes jubel.

Og hvem er jeg til å kritisere kulturministeren, som ignorerte ekspertenes advarsler mot en betydelig fare for hjerneskader, og liberaliserte regelverket med argumentet: «Det vil medføre færre søknader om dispensasjon og dermed mindre byråkrati.»

Skrupler. For vold er greit hvis man velger det selv. Også noen av gladiatorene gikk frivillig inn i sporten. Selv om de kjente risikoen. Den kjente feministen keiser Nero, var forresten særlig fan av kvinnelige utøvere.

Nå hadde riktignok enkelte romerske keisere sine motforestillinger. De syntes det var usmakelig at vold ble gjort til underholdning. Keiser Tiberius forbød det under sin regjeringstid. Og da Keiser Titus, som absolutt ikke var noen pusekatt, ved en anledning ble nødt til å overvære slåssingen i embetets medfør, skal han ha begynt å gråte.

Forbud. Noen hundre år senere innførte Konstantin et nytt forbud mot gladiatorkamper. Han sa ganske ordrett at «blodige forestillinger ikke hører hjemme i fredstid». Det er usikkert hvor mye vi kan vektlegge det i dag, siden Konstantin i likhet med Kristelig Folkeparti kan mistenkes for å ha baktanker om å prakke kristne verdier på vanlige folk.

Selv om nevekamper som nevnt var en del av gladiatorshowene, kan datidens sirkus selvsagt ikke sammenlignes med dagens boksekamper. I motsetning til hva Asterix-forfatter Rene Goscinny synes å mene, tok mennesker faktisk skade av volden i Romerriket. Enda flere enn de som blir drept og ødelagt i bokseringen.

Men menneskene som besøkte Colosseum var kanskje ikke så ulike oss selv. Ett eller annet sted dypt inne i psyken synes det å ligge et behov for å se andre mennesker bli skadet. Det må vi respektere i et liberalt samfunn. Siden alle andre gjør det.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.10.2016