Kritikk blir ofte oppfattet som et negativt ord, og vi liker ikke folk som er kritiske. Men vi er også skeptiske til de som er ukritiske – de godtar gjerne hva som helst.
Ordet kritikk kommer, som så mange andre slike ord, fra gresk. Grunnbetydningen er å skjelne, det vil si å se forskjell på ting – slik som forskjellen på ekte og falskt, eller godt og ondt. En mer forståelig oversettelse er å bedømme.
I en del kristne sammenhenger er kritikk et negativt ladet ord. Den som er kritisk og stiller spørsmål, blir gjerne oppfattet som tvilende, illojal eller med manglende engasjement for saken. Det har i noen sammenhenger blitt snakket om en kritisk ånd, noe man måtte omvende seg fra – eller til og med få drevet ut.
Da jeg for noen år siden leste listen over nådegavene i Paulus første brev til korinterne på gresk, oppdaget jeg at en av Åndens gaver var «diakrisis pneuma» – altså direkte oversatt «kritisere ånder».
I de fleste bibeloversettelser har man valgt å bruke grunnbetydningen av ordet kritikk, og skriver «skjelne ånder». Men hva betyr det egentlig i praksis? Hvordan skjelner man mellom ånder? Noen oversettere prøver å forklare det – da sier de ofte at det handler om å vite hvilke ånder som er fra Gud, mens noen sier at det er å bedømme hva som er sunn lære.
Hvis jeg skulle driste meg til å foreslå en forståelig forklaring på denne gaven, så ville jeg si at det dreier seg om gaven til åndelig bedømmelse – eller nådegaven til å kritisere. Det er ikke snakk om å ha en holdning der man alltid er negativ, men om evnen til å stille de gode spørsmålene og slik bidra til at ikke hva som helst blir godtatt som riktig og godt.
Jeg tror at dersom denne gaven hadde blitt verdsatt og praktisert i større grad, ville vi unngått mye av det som i disse dager kommer fram om uheldig praksis i kristne sammenhenger. Det slår meg at mange nettopp påpeker at det å stille kritiske spørsmål var uønsket, og at det var roten til mange av problemene.
Så la oss søke gaven til å kritisere.