Mine sultne naboer

Noen ganger kan en barnebok kaste nytt lys over det som ellers blir for stort og komplekst. Libretto Forlag har gitt ut boken Om verden var en landsby. Her regnes de sju milliardene som bor i verden om til en landsby på hundre innbyggere.

Ettersom jeg selv bor i en blokk med 72 leiligheter, har jeg tatt meg den frihet å bruke tallene på bygningen der jeg bor. Den er stor nok til å utgjøre en hel verden for de barna som bor der.

Hvis blokka mi var hele verden ville den huse:

21 mennesker som snakker kinesisk.

10 mennesker som tjener mindre enn ti kroner dagen.

14 mennesker som ikke kan lese og skrive.

55 mennesker som ikke har TV.

Nært og kjent. Dette er ikke et innlegg for å fastslå hvor mange eller få flyktninger Norge bør bosette. Det er heller ikke et forsøk på å bestemme hvor mye bistand Norge bør gi – eller hvor mange fadderbarn hver enkelt av oss bør sponse.

Derimot er det et forsøk på å se det uoversiktlige og fjerne i det nære og kjente. De fleste av oss, ikke bare barn, har problemer med å forholde oss til et tall som sju milliarder. Reduserer vi det til hundre mennesker, vil hver av disse hundre representere 70 millioner i den virkelige verden.

Det blir trangt. I den tenkte verden som er blokka mi, bor det 61 asiater, 14 afrikanere, 11 europeere og fem nordamerikanere.

Bare ni mennesker i blokka snakker engelsk. Det er akkurat like mange som de som snakker hindi. Dobbelt så mange snakker mandarin.

Bare ti av mine naboer er over 60. Kun én er over 80.

I gjennomsnitt dør det en person i blokka hvert år. I samme periode blir det født to babyer. Folketallet i blokka vil altså være 110 personer om ti år og 200 personer om hundre år, hvis denne tendensen holder seg.

Det kommer altså til å bli trangt. Veldig trangt. Vel og merke hvis utviklingen fortsetter.

I år 1000 før Kristus bodde det bare ett menneske i hele blokka. Da Jesus ble født var tallet økt til tre. I år 1000 bodde det fem personer i blokka. I år 1900 var det fortsatt bare 32 beboere her.

Konflikter. Hvis jeg sover lenge på søndag morgen, blir jeg vekket av kirkeklokkene i Oppsal kirke. Noen av naboene går sikkert dit, men jeg vet ikke hvor mange av dem som regner seg som kristne som egentlig går til kirke.

Det jeg vet, er at 33 beboere i den fiktive blokka mi svarer ja på at de er kristne, 21 er muslimer, 13 er hinduer, 6 er buddhister og 1 er jøde. Av de 100 er det faktisk bare 15 som ikke regner seg som religiøse.

Det er altså sju ganger så 
mange religiøse som ikke-religiøse. Kanskje ikke så rart at ­religionene kan være en kilde til både konflikter og til fellesskap mellom leilighetene i blokka.

Nok mat. 50 beboere mangler en sikker matforsyning og går jevnlig sultne til sengs. 13 av disse er alvorlig underernærte.

Faktisk er det bare 37 personer som har nok å spise hver eneste dag. Jeg er en av dem. Jeg spiste ribbe i går og har mer til overs når jeg kommer hjem i kveld.

Ribba blir spist mens jeg vet at ingen i blokka ville vært ­sultne dersom maten var likt fordelt mellom alle beboerne. Sagt med andre ord: Det er nok mat i ­huset. Det er fordelingen som er problemet.

Uten toalett. 83 av oss i blokka har innlagt vann, mens 17 personer må bruke store deler av ­dagen sin på å skaffe rent drikkevann. Det meste av denne jobben blir utført av kvinner og jenter.

36 av mine naboer har ikke innlagt toalett. Jeg vil helst ikke tenke på hvordan de ordner seg i stedet.

Det nytter neppe å henge oppslag ved inngangsdøren. 41 av beboerne sliter med å lese og 13 er totale analfabeter. Jeg har mistanke om at mange av disse er de samme som ikke har noe toalett når de må på do.

Alarm. De ti rikeste i blokka eier over halvparten av pengene. De ti fattigste tjener fem kroner dagen.

I snitt må beboerne i blokka betale 30.000 kroner å kjøpe mat for hvert år. Det er mye penger for dem som tjener 2.000 i året. Ikke så rart noen stjeler. Og at mange bruker penger på sikkerhetslåser og alarmer.

Først publisert i Vårt Land 16.2.2016