Godt, men sent

Da journalist Bjørn Westlie i 1986 skrev kritiske artikler om Norsk misjon blant hjemløse, skrev Vårt Land om løgnaktige beskyldninger mot en kristen organisasjon. Denne forsvarsmekanismen holdt lenge stand i kirken. Først i år 2000 ba Kirkemøtet om unnskyldning, og det tok altså ytterligere 15 år før arvtakerne til hjemløsemisjonen kom med sin unnskyldning.

Da jeg fire-fem år etter Westlie skrev en grundig artikkel i Vårt Land om kirkens behandling av taterne, oppdaget jeg at kirken var helt på linje med rådende samfunnssyn. Ledende vitenskapsfolk og radikale politikere var med på å fremme et menneskesyn som man skulle tro var forbeholdt helt andre ideologier. Ja, selv etter at krigen burde ha gjort slikt umulig, satte samfunnet inn en kampanje for å sterilisere folk som man mente ikke burde få formere seg.

Men kirken markerte altså ikke noen front mot dette menneskesynet når det gjaldt taterne. I stedet stilte en kristen organisasjon opp, den var slett ikke var i ytterkant av det norske kirkebildet, for å gjennomføre statens politikk. Norsk misjon blant hjemløse var statens forlengede arm, og det var den som stort utførte de tvangstiltakene som staten ønsket.

De norske romani har vært hos oss nesten siden middelalderen, og like lenge har det norske samfunnet møtt dem med mistenksomhet og fiendtlighet. De fleste bygder hadde lensmenn som så det som sin oppgave å jage de reisende over grensen til neste bygdelag. De som startet hjemløsemisjonen, var mennesker som var opprørt over denne dårlige behandlingen, og som ville gi dem et bedre alternativ.

Intensjonene var altså de beste, men de ble ødelagt av at de prøvde å hjelpe ut fra majoritetssamfunnets syn på minoriteten. De reisende måtte frelses fra sin livsstil, sin kultur og sin familiesammenheng. Det hører med til Åndens uransakelige veier at mange av dem nettopp ble frelst i sine egne sammenhenger, men samtidig ble de såret av uforstanden og overgrepene de møtte fra kirkens folk.

Det har dessverre vært viktigere å beskytte omdømmet til kirken og ikke såre følelsene til de som mente de gjorde sitt beste, enn å gi oppreisning til de som ble rammet. Unnskyldningen kommer slik sett altfor sent. Men vi håper likevel ikke det er for sent.