Hvem eier fjellene?

Hvis eliteløperen Sindre Buraas stiller i bakkeløpet Skåla Opp i august, vil Norges Friidrettsforbund nekte ham å representere Norge i framtiden. Årsak: Alle mosjonsløpere skal tvinges til å betale lisens til NFIF.

Ildsjeler og dugnadsgjenger som lager arrangementer for mosjonister er nå under hardt press over hele Norge.

Friidrettsforbundet har siden i fjor forsøkt å innføre en lisens som skattlegger mosjonistene med opptil 50 kroner per start, noe som gir NFIF mange millioner i inntekter.

Nå går NFIF ett steg videre og truer alle som deltar i motbakkeløpet Skåla Opp med at de kommer til å bli utestengt fra alle landslag. Skiforbundet har erklært seg solidariske, uten å spesifisere om Therese Johaug eller Petter Northug risikerer å måtte stå over VM i Falun til vinteren.

Bakkebølgen. Hvorfor nettopp Skåla Opp blir plukket ut for å statuere et eksempel er ikke så vanskelig å se. Arrangørene av Skåla Opp vil spare deltakerne for tvangslisensen, og de har derfor meldt seg inn i Bedriftsidrettsforbundet.

Skåla Opp var arrangementet som for alvor dro i gang motbakkebølgen i Norge. Da ildsjelene i Loen startet opp i 2002, fantes det bare fem motbakkeløp her i landet – og ingen av dem gikk til topps på et fjell.

I fjor ble det arrangert 180 motbakkeløp spredt over hele landet – og Skåla er det løpet som har størst høydeforskjell mellom start og mål: 1814 meter.

Bare sist helg ble det arrangert motbakkeløp i Ulvik (Kvasshovden Opp), i Fræna (Mellom Opp), Meråker (Mountain Challenge), Flåm (Rallarvegsløpet) og Valldal (Mefjellet Opp).

Dette gir et flott mosjonstilbud til løpere og turgåere som bor mellom bakkar og berg i vårt langstrakte land. Bakkeløpene har gitt mange en stolthet over høydepunktene og landemerkene i sine lokale landskap – og på kjøpet har de fått en trim som både styrker hjertet og er skånsom med tanke på skader.

Telefontrusler. Det er ennå en måned til Skåla Opp går av stabelen, men allerede har over 1500 mosjonister meldt seg på. Kjente navn som Inger Liv Bjerkreim Nilsen, Kirsten Melkevik, May Britt Buer, Torbjørn Ludvigsen, Merete Weng, Kristen Skjeldal, Jens Arne Svartedal og Odd-Bjørn Hjelmeset står på startlistene. Dersom de ikke boikotter, svarer NFIF med å boikotte dem ved uttak i framtiden.

Dette kan synes som et beskjedent problem. Disse løperne kan jo stå over Skåla Opp. Og det er nok nettopp hva NFIF ønsker å oppnå ved hjelp av sine trusler. De tråkker dermed på utøvernes rettigheter for å tvinge arrangører til å stå under deres egen kostbare paraply.

Friidrettsforbundet har det siste halvåret ringt rundt til ildsjeler og frivillige over hele Norge og kommet med trusler om hva som vil skje hvis de ikke bøyer seg og betaler lisens. De har også sendt brev til alle landets kommuner og bedt dem favorisere arrangører som betaler lisens – ettersom dette «vil styrke den frivillige idretten i kommunen».

92 år gamle Bernt Røthe, som i årevis har vært primus motor for Namsosløpet, ble flere ganger oppringt og utsatt for press fra både forbund og krets fordi han ikke ville pålegge mosjonistene tvangsskatt. Han nektet å bøye seg, deltakerantallet ble doblet og seieren gikk til Sondre Norstad Moen, som nå må passe seg om han vil delta på landslaget i framtida.

Maktmisbruk. Hva sier så NFIF for å begrunne tvangslisensen? Først prøvde de seg med at de hadde eiendomsrett til all løping i Norge. Der måtte de snu etter at arrangøren av Holmestrand Maraton, som gir hele overskuddet til kreftsaken, tok kampen opp.

Videre har forbundet hevdet at lisensen er innført for å gi løperne forsikring, samt for å yte dem service med hensyn til terminlister og påmeldingssystemer. Alt dette har vist seg å være vikarierende motiver. De fleste løpere har ferie og fritidsforsikring fra før. Terminlister og påmeldingssystemer har i flere tiår blitt ytt som service til arrangører og løpere av organisasjonen Kondis, som i motsetning til Friidrettsforbundet ikke får en krone i statsstøtte.

Toppledelsen i norsk idrett snakker nå om at vi må ha et OL for å styrke frivilligheten. Samtidig tar de samme lederne kvelertak på dem som gir et lavterskeltilbud i lokalmiljøene. Det er kanskje ikke så rart at stadig flere på grasrota snakker om maktmisbruk og at ledelsen må skiftes ut.

Verdisyn. Noen vil kanskje mene at jeg nå har konstruert en motsetning som ikke er der, basert på at topp skaper bredde i idretten. Dette er en myte som er blitt tilbakevist gjennom forskning, men som mange likevel ser seg tjent med å gjenta gang på gang.

Den organiserte friidretten er selvsagt også full av ildsjeler og idealister. Jeg er selv medlem i en friidrettsklubb og har jobbet mye dugnad der. Jeg har også hatt gleden av å repesentere Norge i friidrett noen ganger. Heldigvis slapp jeg trusler om represalier da jeg deltok i løpene som den lokale entusiasten Edmund arrangerte i idylliske Østmarka hver uke.

Jeg skjønner at de som har som hovedmål å rekruttere barn og unge til friidrettsbanene for å skape framtidige eliteutøvere, trenger penger for å gjøre jobben (noe de får i statsstøtte). Jeg forstår hoderystende at NFIF ikke ser den store verdien i masseidretten, der løpere som er for gamle til å drive toppidrett tar vare på sin egen helse. Det jeg ikke aksepterer, er at NFIF mener det er rettferdig å ta penger fra andre for å finansiere sine egne ambisjoner.

Hvis mosjonsbevegelsen og folkeidrettens fremste verdi for ledelsen i NFIF er at de kan generere penger til toppidrett, så ligger det et verdisyn i bunn som er forstemmende.

(Aktuelt fra Vårt Land)