Ideen om det humane Norge

For en tid tilbake så jeg Margreth Olins prisbelønte film De andre sammen med en gruppe ungdommer. Filmen handler om mindreårige asylsøkere i Norge, blant dem to brødre fra Afghanistan som hadde opplevd at foreldre og søsken ble brutalt slaktet i sitt eget hjem. Den yngste broren overlevde tross knivstikk i både mage og rygg.   
Deres skjebne var ikke alvorlig nok for å få asyl i Norge. Først da den ene broren kollapset fysisk og psykisk, fikk de innvilget midlertidig opphold.

Guttene kom traumatiserte til Norge. I møtet med vårt norske system ble de deprimerte, apatiske og mistet livsgnisten.  
I et intervju med bladet Appell sier Olin at både vanlige folk og saksbehandlere tror asylsøkere lyver om alt. Hun mener dette nører opp under fremmedfrykten.

Ungdommene jeg så filmen sammen med var sjokkerte. En av dem gråt åpenlyst. Hun kunne ikke tro at dette virkelig er Norge.

Pyntet på historien. Men som de fleste andre nasjoner, har vi pyntet på historien. Vi hyller gutta på skauen, sabotasjeaksjonene og den hverdagslige motstanden under okkupasjonen. Den skammelige delen av krigen forteller historiebøkene lite om. På lederplass i Aftenposten i 1933, sto det: «Med disse betraktninger vilde vi advare mot å dømme for strengt om tyskernes oppgjør med jødene (…). Det er et tiltalende trekk å sympatisere med den forfulgte, men det er neppe grunn til å overdrive sympatien».

Historiebøkene forteller lite om Arbeiderparti-regjeringen, byråkratiet og politiets holdninger og handlinger mot jødene i tiden rundt okkupasjonen.

'Minst 20 år'. Ifølge professor i kriminologi Per Ole Johansen ble jøders søknader om visum trenert i årevis i mellomkrigstiden. Mens andre fikk statsborgerskap etter få år, var den uoffisielle regelen i Justisdepartementet «minst 20 år» for jøder. «De interne argumentene for avslag var umiskjennelige antisemittiske», skriver han.
Johansen forteller også en annen historie: Aps justisminister og senere FNS generalsekretær Trygve Lie grep i 1935 inn og avslo statsborgerskap for en jøde som hadde bodd i Norge i 35 år, uten å angi grunn.

Invasjon av jøder. Enda mindre velkomne var de jødiske flyktningene fra Tyskland. I justisdepartementet i slutten av 30-årene skal byråsjefen ha uttalt at «en invasjon av jøder må vi frabe oss».

Ideen om «en jødeinvasjon» sto sterkt i både Norge og Sverige på slutten av 30-tallet. I Kari Margrethe Hamkolls masteroppgave refereres en melding fra den svenske ambassaden i Praha i 1938: «Rottene forlater det synkende skipet. I våre trapper står ‘ikke-ariere’ i kø for å forhøre seg om mulighetene til å få komme til Sverige».

Det samme året ba Sverige om å forhandle om «jødeproblemet» med Tyskland. Det førte til at Hitler-regimet bestemte seg for å stemple alle jødiske pass med «J». Deretter undertegnet Sverige og Tyskland en avtale om at tyske jøder skulle nektes å reise til Sverige uten tillatelse fra den svenske ambassaden. I 1939 ba Norge om forhandlinger og undertegnet en liknende avtale med Tyskland.

Under okkupasjonen fremsto politiet svært ivrige etter å samle norske jøder til deportasjon. I ettertid er det blitt hevdet at det er grunnen til at en så stor andel norske jøder ble drept.

Avhumanisert. Når grupper av mennesker blir klassifisert og demonisert, blir de også avhumanisert. Av majoriteten blir de sett på som en gruppe med felles dårlige egenskaper.
Margreth Olin sier dette om vår behandling av asylsøkerne: «Jeg er ikke redd for de andre, de fremmede, jeg er redd for hva som skjer med oss når vi ikke lenger er stand til å se det enkelte menneske».

Spørsmålet er om dette nytt i Norge. Historien viser at vi har en skjult tradisjon for avhumanisering av «de andre». Den norske behandlingen av jøder viser at vår humanitet allerede er et sprukkent kar.

Denne kommentaren sto på trykk i Vårt Lands papirutgave fredag 28. juli 2013

Berit Aalborg er redaktør for Vårt Lands samfunnsavdeling