Sjefen for sløsingen

Eli Grimsby (49) er ansatt som direktør for prosjektet som skal få OL til Oslo i 2022. Bare i kommende budsjettår får hun bruke 80 millioner kroner på å gjøre byen lekker for Den internasjonale olympiske komité.

Grimsby kan være riktig kvinne på riktig sted. For er det noe hun forstår seg på, så er det å bruke borgernes penger. VG har i år kjørt en omfattende artikkelserie som påviser hvordan pengebruken var i Oslos Vann- og avløpsetat mens Grimsby satt som sjef.

VAV henter årlig inn nesten en milliard kroner fra hovedstadens husstander i avgifter, og her er noe av det VG fant ut at VAV brukte penger på:

• Fem medarbeidere ble sendt til Sør-Korea for 180.000 kroner.

• Helstekt gris ble innkjøpt til fest for 65.000 kroner.

• Anbudsregler ble brutt da 700.000 kroner gikk til innkjøp av Ipad og Iphone til ansatte.

• Konsulentregning på grunn av arbeidskonflikt tredoblet seg til 1,2 millioner kroner.

Listen er lengre. Men Grimsby vil ikke svare i VG for hvordan pengene er brukt. Hun viser til at hun har permisjon.

Det har hun. I permisjonen er Grimsby ansatt som sjef for Oslos OL-søknad, og hun har fått 130 offentlige millioner å drodle med. Det er ikke betryggende, for å si det mildt.

Bordet fanger. Oslos ordfører Fabian Stang uttalte til NRK i fjor at gjennomføringen av et OL i Oslo ikke ville gå ut over andre tjenester i byen.

Mon det. Oslo kommune sliter for tiden tungt økonomisk, og bystyret har i år kuttet budsjettet med 450 millioner kroner. Tusen årsverk er barbert bort. Og slik ligger det an til å fortsette i årene som kommer.

Men OL skal Oslo ha. I første omgang har bystyret vedtatt å jobbe fram en søknad. Offisielt heter det at man ikke tar stilling til om den skal sendes før den er ferdig. Er det virkelig noen som tror at ikke bordet fanger lenge før man har investert 100 millioner?

Brutale kutt. En rekke av de brutale kuttene Oslo bystyre har gjort i høst, har skjedd i helse- og sosialsektoren. De går ut over sårbare grupper, blant annet Fransiskushjelpens «Sykepleie på hjul», som driver oppsøkende virksomhet og skadebehandling av rusavhengige og prostituerte.

I en by som er internasjonalt berømt for sitt iøynefallende narko- og prostitusjonsmiljø i gatebildet, skulle man kanskje tro at dette var en viktigere oppgave – også for å få turistene til å trives her – enn det er å lage glansede brosjyrer som viser Holmenkollen på en dag uten tåke.

Verdivalg. I likhet med deg og meg kan ikke Oslo kommune bruke pengene to ganger. Å prioritere OL framfor skoler, eldreomsorg og samfunnets svakeste, er et verdivalg som forteller noe som de fleste av oss nok helst ikke vil vite.

Og nettopp derfor slipper politikerne og idrettslederne unna med det. Derfor kan idrettspresident Børre Rognlien gå ut på nettstedet Sportsanalyse.com og si at «et OL er ingen utgift for en søkernasjon – det er en samfunnsøkonomisk stor inntekt».

Jeg har ennå ikke sett noen arrestere Rognlien på denne drøye lystløgnen, sannsynligvis fordi de vet det ikke nytter.

Når makten innen idrett og politikk bestemmer seg for å pushe et gigantprosjekt som OL, er det fordi alle som har posisjoner i begge leire ser muligheter til å dra nytte av det. De vil servere oss vakre argumenter om at OL vil være bra for breddeidretten, turismen, rekrutteringen og folkehelsen.

Men det har de ikke noe belegg for å si. Snarere tvert imot. For 50 milliarder kroner, som det fort kan bli om ti år, er det mye man kunne gjort. Bare spør «Sykepleiere på hjul».

Men dem kommer Eli Grimsby neppe til å spørre. Hun er mest opptatt av å spørre hvilke ønsker Gerhard Heiberg og IOK har. Det blir kostbare spørsmål for oss som skal betale.

(Side 2-kommentar i Vårt Land 13. november 2012)