Domkirkeplassen!

Selvsagt måtte det bli debatt om plasseringen av minnesmerket for 22. juli. Styringsgruppen for minnesmerket som regjeringen oppnevnte, har landet på Nisseberget i Slottsparken, og det går an å argumentere forståelig for dette. Dette er et trist sted i dag, men kanskje kan det utvikles slik at mange opplever det som hensiktsmessig. Det er i alle fall mye plass å ta av, og her kan det bli mulighet for stillhet.

Men det er både overraskende og trist at styringsgruppen graver seg ned i nøytralitetens skyttergrav i sin begrunnelse. «Det nasjonale minnestedet skal favne alle, uavhengig av politisk eller religiøs tilhørighet. Det er derfor ønskelig at minnestedet er fristilt fra kirken», heter det. Lederen, Åse Kleveland, sier til Vårt Land i dag at «stedet skal være tilgjengelig for alle, uavhengig av tro, livssyn og partipolitikk».

Kleveland er også styreleder i Human-Etisk Forbund, og i begrunnelsen aner vi noe av den sårhet som HEF uttrykte etter 22. juli, da folket spontant valgte Oslo domkirke og Domkirkeplassen som sitt sted. Som VG skriver på lederplass i dag, i sin sterke argumentasjon for å plassere minnesmerket ved siden av Domkirken: «Det var her vi samlet oss i dagene og ukene etter terroranslagene i fjor sommer. Kristne og muslimer, jøder og humanetikere, nordmenn med og uten innvandrerbakgrunn; folk av alle slag kom dit med sin sorg og sin fortvilelse. Det ble et blomsterhav ved siden av kirken. Folk tok plassen og gjorde den til sin.»

Dette er det naturlige og på en måte selvsagte sted for minnesmerket. Ingen religionsangst må få bidra til å velge bort Domkirkeplassen. Ingen beklemmende argumentasjon om «livssynsnøytralitet» må få oss til å velge et isolert sted ved Slottet.

Jens Stoltenberg snakket ofte om mer demokrati etter 22. juli. I dette tilfellet vil demokrati være å trekke lærdom av de valg de store folkemassene gjorde i dagene og ukene etter ugjerningen. Folket valgte Domkirkeplassen. Det må regjeringen også gjøre.