Stjernehysteriet

Det er en sensasjon at øko-restauranten Maaemo i Schweigaards gate, det vil si Bjørvika på Oslos østkant, suste rett inn med to stjerner i årets Michelin-guide. «Helt surrealistisk. Helt uventet», slik kommenterer kjøkkensjef Esben Holmboe Bang stjernedrysset. Han fortjener gratulasjoner, som alle som lykkes godt i ærlig arbeid.
Straks Michelin-dommen var kjent, brøt restaurantens telefonnett omtrent sammen. Hit skulle de, alle som kunne tenkes å glede seg over Maaemos niretters sesongmeny til 1.25o kroner, samt drikkemenyen til 1.050. Mye i kjøkkensjefens filosofi gir et sympatisk inntrykk. Han sier at de prøver å ha hjertet med seg i det de gjør. Kombinert med kjærlighet til råvarene og kunnskap om leverandørene, er resultatet i stjerneklassen.
Den danske restauranten Noma, derimot, gikk det verre med. Den fikk også to stjerner, men etter å ha blitt kåret til verdens beste restaurant både i 2010 og 2011, oppleves dette en gedigen nedtur: Den fikk jo ikke tre stjerner!
Jeg husker den morsomme reklamen for en tysk ost – var det vel – for mange år siden. Den skulle være i særklasse fordi den var produsert av «melk fra lykkelige kuer». Nå har det seg slik at jeg for et år eller to siden så et dokumentarprogram fra Noma-kjøkkenet, og maken til ufyselig behandling av kokker og kokkelærlinger, har jeg knapt sett maken til. Jeg fant ut at Noma ikke var noe for meg; jeg ville heller ha «mat fra lykkelige kokker» som ble behandlet godt og med respekt, selv om de stadig ble minnet om den krevende jobben det er å levere kvalitet i toppklasse.
En stor del av det mest kravstore restaurantpublikumet opplever nok dette som utillatelig naivt. Dem om det. Jeg synes fortsatt at hensikten ikke helliger middelet – selv om den er å utløse stjernedryss fra en fransk dekkprodusent.