Vi som irriterte Hitler

Carew og Moa skaffet oss målet mot Island, mens Tettey ble kåret til banens beste spiller – og Braaten satte fart i angrepet da han kom inn.

Ndure ble verdens fjerde raskeste mann på 200 meter under VM i Korea, Buta hang med teten på maraton veldig lenge og Okparaebo satte norsk rekord og ble nummer fire i semifinalen.

For at ingen skal ta meg på det, presiserer jeg at helgens kanskje største norske prestasjon ble levert av Andreas Thorkildsen, som var skuffet over "bare" sølv i spyd.

Fargeblind. Skrur vi tiden en generasjon tilbake, var de norske landslagene både i fotball og friidrett temmelig melkehvite. Det har forandret seg. For i idrett slipper man til de som er best.

Sånn sett er idretten mer fargeblind enn enkelte andre deler av kulturen og samfunnet for øvrig. Det er ikke til å komme forbi at mennesker med innvandrerbakgrunn har hatt vanskelig for å få andre roller enn de eksotiske på film og teater i Norge. Navn som de jeg nevnte i innledningen har fortsatt en tendens til å stoppe i filteret hos de som blar gjennom CV'er i norsk næringsliv.

Symbol. Norske idrettsforskere (Olstad 87, Goksøyr 95) og idehistorikere (Berg Eriksen/Hompland 03) fastslår at idrett har vært sentralt for konstruksjonen av norsk identitet. I bind 5 av Norsk Idéhistorie hevdes det at toppidrett i dag er det viktigste symbolet på nasjonal identitet i Norge.

Tradisjonelt er det vinteridrettene som har vært sterkest koblet til vår identitet. Men sosiologen Mette Andersen ved Universitetet i Bergen påpeker at fotballen er i ferd med å få en lignende posisjon.

Dissonans. Dét skulle tilsi at Moa, Carew, Ezinne og Jays er i ferd med å forandre vår nasjonale identitet. Intet mindre.

Det er ingen hemmelighet at ikke alle liker det. Men veldig mange av dem som ikke liker det, liker norske mål og medaljer. Dermed havner de i en kognitiv dissonans. Det blir vanskelig å juble for målet til Moa og samtidig rakke ned på muslimer.

Norske verdier. Alle de utøverne jeg nevnte i starten er for øvrig like norske som meg. Tettey har sågar holdt på sin trønderske dialekt langt bedre enn jeg har.

Carews gave på 200.000 kroner for å holde Oslo Domkirke åpen på forsommeren viser at fotballspilleren neppe er den som truer tradisjonelle norske verdier. Okparaebo på sin side er medlem i Kristen Idrettskontakt.

Gullalderen. Det er lov til å mene at alt var bedre før. Men det mente vel skeptikerne før også?

Jeg anbefaler Woody Allens siste film, «Midnight in Paris»: En forfatter fra vårt tid går gjennom et magisk tidsvindu og får oppleve gullalderen da Hemingway og Fitzgerald boltret seg i verdensbyen, bare for å oppleve at disse igjen drømmer seg tilbake til en storhetstid som hadde vært ytterligere 50 år tidligere.

Tilsvarende kan vi alltids drømme oss tilbake til bronselaget som slo ut Tyskland med Hitler og Goebbels som tilskuere i 1936. Dette var i en tid hvor de norske gutta het Johansen, Eriksen, Holmsen, Hansen, Monsen, Frantzen, Martinsen og Isaksen – for bare å nevne sen-navnene.

Hadde lagets trener, Asbjørn Halvorsen, hatt tilgang på spillere som Carew og Moa, er jeg sikker på at han hadde valgt dem.

Og irritert Hitler enda mer.