Mafia på hjul

Mens vi venter på dagens brosteins(mare)ritt i Tour de France, er reaksjonene fortsatt sterke etter gårsdagens etappe der noen ryttere i feltet avlyste konkurransen. Thor Hushovd ble nektet å spurte, og var ikke blid etterpå. Men, som han sa: Han hadde ikke noe valg, hvis han ville unngå å få mektige uvenner i feltet.

Mads Kaggestad, tidligere proffsyklist og sønn av TV2s eminente ekspertkommentator Johan Kaggestad, sier i dag til fadens tv-kanal:

«Dette kan minne om mafiatilstander, og det er fælt å si det, men det er det det er også. Veldig mye av det som skjer i feltet er avtalt spill, men man må ha et trenet øye for å se det. Det er en klikk av ryttere som bestemmer. De vil bare beskytte sine egne interesser».

Sier altså en som kjenner proffsyklingen fra innsiden. En grei kunnskap å ha i bakhodet når vi følger spillet i det trillende teateret Frankrike Rundt.

------

Følgende kommentar skrev jeg i Vårt Land på papir under Touren i 2007, og den er beklageligvis ikke blitt mindre aktuell i mellomtiden:

Bragder og bedrag

Kanskje har feltet i Tour de France aldri vært så rent som i år. Nettopp derfor gir det ekstra stor effekt å dope seg.

KOMMENTAR

Lars Gilberg

De fleste store fortellinger har det til felles at de handler om helter og skurker. Tour de France skiller seg ikke ut - annet en ved at at rittets helter også er de største skurkene.

Igjen er det de beste rytterne i rittet som blir tatt for doping. Hvorfor? Ganske enkelt fordi det er de som doper seg som blir best.

Nå som de fleste i rittet er rene, kan du ikke bare bli best – men overlegent best om du skruppeløst doper deg.

Onsdag var den danske sammenlagtlederen Michael Rasmussen tvunget til å holde pressekonferanse for å forklare hvorfor han tre ganger i oppkjøringen til årets Tour hadde gjemt seg for dopingpolitiet.

Samtidig med at Rasmussen stotret og stammet – og gråt en skvett – kom meldingen om at Alexandre Vinokurov var tatt for bloddoping.

«Vino tatt for doping», meldte nettavisene – og jeg kunne ikke annet enn tenke på det gamle ortaket «in vino veritas». Direkte oversatt betyr det «i vinen er sannhet», men meningsinnholdet er at vinen pleier å løsne på tungebåndet til den som drikker.

I dagens idrett ligger sannheten i blodet. Det er der vi får svaret på om det vi ser på tv er bragder eller bedrag.

Om noen synes at det er ille at sammenlagtlederen i årets Tour høster pipekonserter, samtidig som mannen med de to mest overlegne etappeseirene er tatt, så stopper det likevel ikke der.

Den tyske avisen Süddeutsche Zeitung skriver at navnet til mannen som er nummer to i sammmendraget, Alberto Contador, finnes på listene til den spanske dopinglegen Eufemiano Fuentes.

Det var klientene til denne mannen, Jan Ullrich, Ivan Basso, Francesco Mancebo, Oscar Sevilla, Jorg Jaksche og Joseba Beloki, som ble nektet start i fjorårets Tour. Kort sagt: Alle favorittene. I vakumet som oppsto kom Floyd Landis med en fantometappe og vant Touren. Før det ble avslørt at han hadde brukt testosteron den dagen han fløy opp fjellene.

Det er blitt slik at det er umulig å vinne i sykling, uten å bli mistekt for juks. Anklagene hagler, og den sammenheng er det interessant å tenke på at ideen til hele Tour de France ble unnfanget under Dreyfus-saken i Frankrike på slutten av 18-tallet.

Emile Zola skrev i 1898 det åpnne brevet J'accuse (Jeg anklager) til den franske presidenten for å protestere mot behandlingen av jøden Alfred Dreyfus. Han ble feilaktig dømt for spionasje, men ble benådet. Men først i 1995 erkjente det franske forsvaret hans uskyld.

Comte Dion eide Frankrikes største sykkelfabrikk for 110 år siden, og han støttet arrestasjonen av Dreufus. Redaktøren av bladet Vélo, Pierre Giffard, tok til motmæle. Dermed sluttet Dion å annonsere i Vélo, som hadde et opplag på 80 000. Velo måtte finnne seg andre inntektskilder, og Giffard fikk den vanvittige ideen om et sykkelritt rundt hele landet. I 1903 ble ideen realisert.

Det tok neppe lang tid før de første rytterne begynte å jukse. Men doping som begrep kom ikke på medienes dagsorden før den danske sykkelrytteren Knut Jenssen døde under lagtemporittet i OL i Roma i 1960 på grunn av amfetaminbruk.

Seks år senere nektet Jaques Anquetil – femdobbelt vinner av Tour de France – å avlegge dopingprøve. Året etter, i 1967, falt briten Tom Simpson død om på vei opp Mont Ventoux i Tour de France. Amfetamin ble funnet i lommene på sykkeltrøya hans.

Og siden har det bare fortsatt. Derfor har syklister betydelig høyere dødsrate enn befolkningsgjennomsnittet. Over 20 unge profesjonelle syklister døde plutselig og altfor tidlig i tidsrommet 1985-95 (Meutgens 2007).

Det får være et tankekors at de fleste profflagene har hatt leger som har assistert rytterne med å dope seg. Derfor har hele lag, som Festina og Liberty Seguros (Vinokurovs lag i fjor) blitt utestengt fra Touren.

Mange kommentatorer har ment at Landis og Vinokurovs bedrag er utslag av enkeltpersoners dårlige moral. Altså en svikt på individnivå. Dette er en naiv holdning som overser at at dopingen i sykling er en systemfeil på linje med dopingprogrammene som er avslørt i det tidligere DDR.

Den franske sportsavisen L'Equipe hadde i 1998 overskriften «L'Omerta» over hele førstesiden under Festina-skandalen. Tittelen henspilte på den scicilianske mafiaens taushetskode: Ingen så, ingen hørte og ingen snakket om det alle involverte visste foregikk.

Vel, noen få – som Jorg Jaksche (og i 2010: Floyd Landis) – har valgt å snakke om hvordan bedraget foregår. De blir frosset ut av de som bestemmer i feltet. Mens de som ble dopingtatt og nektet å snakke, som Ivan Basso og Alexandre Vinokurov, er tilbake i feltet som sjefer igjen.