Kjedsomhetens kvelertak

Hvor fort tar kjedsomheten kvelertak på en gjennomsnittsnordmann i 2010? På mindre enn to timer, kan det se ut som. Det må være ny norsk rekord.

For på Bislett Games i kveld forlot store deler av publikum tribunene før de siste løpsøvelsene var startet. De gikk hjem, til  tross for at de hadde betalt for hele stevnet, til tross for at prestasjonene var i verdensklasse, til tross for at løping er blitt mosjonsmote igjen og til tross for at sola varmet.

Mens folk strømmet ut av portene, slo det meg at dette skjer på en arena der nordmenn for en og to generasjoner siden sto hardnakket i kuldegrader i to døgn hver gang det var mesterskap på skøyter. De sto seg gjennom buljongpar etter buljongpar på 5000 meter, hvert av dem brukte dobbelt så lang tid som gårsdagens løpere på drømmemila. Som altså en stor del av tilskuerne var for rastløse til å sitte i sola og vente på.

Jeg fikk uvilkårlig et flashback til en opplevelse jeg hadde i Sør-Afrika nylig. På safari havnet jeg i en jeep med jenter i 20-årene. At de hylte og skrek som om de hadde sett Beckham eller Timberlake hver gang de så et dyr, det får så være, selv om dyrene ble skremt. Verre var det at jentene etter mindre enn to timer, begynte å stønne oppgitt når det var «feil» dyr som dukket opp.

«Oh no, it's just a zebra! We have seen them before», klaget en av dem fra baksetet.

En annen istemte:

«The hippo is the only thing that counts now».

Hippoen var nok ikke på Bislett heller. Usain Bolt deltok ikke, og da var det nok en del som slet med å la seg begeistre av Asafa Powells 9,72 på 100 meter. Løpet var fantastisk (det raskeste noe menneske har løpt i verden i år) – og det føyde seg som sådan inn i en rekke fenomenale prestasjoner under stevnet. Som Ezinne Okparaebos norgesrekord på 100 meter, som Andreas Thorkildsen seier i spyd, som Ingvild Måkestads nesten-rekord på 800 meter (hun ble knuffet vekk fra den i siste sving). Og da har jeg ikke nevnt nesten noen av alle de internasjonale stjernenes resultater.

For jeg må passe meg, antar jeg, så jeg ikke skriver for langt.

Flere har kanskje falt av allerede.

De kan i så fall forsvare valget med at artikkelen ikke holdt bra nok kvalitet.

Akkurat dét er det vanskelig å si på et stevne der stoppeklokka som objektivt mål forteller noe annet.

Så er den kanskje ikke sann, påstanden om kvalitet aldri går av moten?

Når kjedsomheten regjerer, kan det se ut som om også kvaliteten må abdisere.

Hvor mange sebraer skal vi egentlig orke å se på en safari?