Et åpent sår

Mandag var det ett år siden isra-elske bakkestyrker rykket inn i Gaza. I morgen er det ett år siden israelske styrker bombarderte en FN-skole, og den internasjonale kritikken mot Israel for alvor tok av   den som til slutt resulterte i Goldstonerapporten.

Men det har fortsatt vært lite diskusjon i Israel om krigen, både- hvordan den ble startet, hvordan den ble ført og hva som ble resul-tatet. En av grunnene kan nettopp være den internasjonale granskingen. Israelere føler seg i forsvarsposisjon. De sto stort sett samlet bak at felttoget «Støpt bly» var nødvendig. Men fjernsynsbildene fra Gaza sjokkerte også dem. Selv om man legger skylden på Hamas, er en krig der de fleste ofrene var sivile noe man helst ikke vil tenke for mye på.

Utålelig. Terroriseringen av den israelske sivilbefolkningen gjennom rakettangrep fra Gaza- var etter hvert blitt utålelig. Ikke først og fremst på grunn av -skadene, men fordi det etterlot et inntrykk av at israelere kunne angripes uten at noen reagerte. Det traff den jødiske staten på sitt ømmeste punkt, i minnene fra jødeutryddelsene. Dette- ble umulig for politikerne å neglisjere. Særlig gjaldt det den upopulære og vaklende Olmert- regjeringen.

Men «Støpt bly» var mer enn et svar på rakettangrepene. Operasjonen hadde vært planlagt i lang tid, og noe av hensikten var å gi Hamasregimet i Gaza en knekk, kanskje til og med få fjernet det. Svært mye tyder på at Israel hadde- fått grønt lys fra Hamas' pale-stinske rivaler i Fatah for noe slikt. Da Hamas brøt våpenhvilen, ga de Israel det ønskede påskuddet for å starte operasjonen.

Hamas består. Rakettangrep-ene har stilnet av. I så måte førte krigen til ønsket resultat. Men trusselen er ikke fjernet. Alt tyder på at Hamas og andre væpnede grupper på Gaza har bygd opp igjen arsenalet, og nå også med mer langtrekkende våpen. Det kan se ut som avskrekkingseffekten fra det israelske angrepet fortsatt virker. Men hvor lenge?

Hamas er langt fra svekket. Snarere har de fått et bedre grep på Gaza. Den kidnappede soldat-en Gilad Shalit er fortsatt ikke satt fri, til tross for at det var et av felttogets målsettinger.

Og så kommer altså kostnadssiden. Tapet av omdømme i den internasjonale opinionen er vanskelig å måle. Faren for at israelske militære og politiske ledere vil bli stilt for retten anklaget for krigsforbrytelser, er blitt reell. I går avlyste en israelsk militærdelegasjon en tur til London av slike grunner.

Asymmetrisk. De fleste israelere vil nok likevel konkludere med at krigen var nødvendig. Men samtidig er motforestillingene mot nok en gang å gå inn i Gaza blitt langt større. Et tegn på det er de signalene som kommer fra israelske militære om at det trengs nye regler for hva som er akseptabel såkalt asymmetrisk krigføring   der irregulære krigere blander seg med sivilbefolkning-en. Goldstonerapporten var et sjokk, og myndighetene makter ikke å bestemme seg for om Israel skal granske sin egen krigføring for å imøtekomme den.

Egentlig ville nok Israel helst glemme hele Gaza og konsentrere seg om forholdet til Fatah--styret på Vestbredden. Der er det forholdsvis rolig, og det er lettet litt på restriksjonene for pale-stinerne. Det er også en forsiktig optimisme når det gjelder mulig-heten for å få i gang fredsforhandlinger med Mahmoud Abbas.

Forsvinner ikke. Men Gaza forsvinner ikke, og belastningen ved å ha det indirekte ansvaret for sivil-befolkningens elendighet blir ikke mindre. Før eller siden blir Israel nødt til å finne ut om det finnes andre måter å forholde seg til Gaza og Hamas.