Folkekirke uten folk

Kunne Frikirken kalt seg folkekirke når den bare har litt over 20.000 medlemmer? Selvsagt ikke; begrepet folkekirke kan ikke frikobles fra oppslutningen i folket. Men hva er en folke-kirke? Sett med teologens briller er det en åpen kirke hvor alle som er døpt og ikke har meldt seg ut, har full medbestemmelsesrett uansett personlig livssyn og holdning. Men i selve begrepet folke-kirke ligger også en forståelse av oppslutningen rundt en kirke. En kirke som bare omfatter en mindre del av folket, kan knapt kalles en folkekirke.

La oss bekjempe mytene om de tomme kirkebenker. På hver gudstjeneste i Den norske kirke er mer enn 100 mennesker samlet. Hver søndag begir cirka 100.000 seg på kirkevei til en menighet i Den norske kirke. Det skulle vært mange flere, men kirkene er langt fra tomme. Og med tanke på kristendommens stilling i vårt folk: Hver søndag er det antagelig nesten like mange nordmenn som oppsøker kirker og bedehus utenfor Den norske kirke kirke.

Motvind. Men Den norske kirke stamper utvilsomt i motvind. Hverken kjærlighet til denne kirken eller kreativ omgang med tall, som å telle alle som i løpet av uken er i en begravelse, et bryllup eller hva det nå måtte være som foregår i kirken kan legitimere en eventuell mangel på realitetsorientering om tingenes tilstand.

Motvinden har kirken til felles med de øvrige folkekirkene i Norden. Kristeligt Dagblad skrev denne uke at «Folket forlader Nordens folkekirker.» En oversikt viser at fra 1998 til 2008 falt medlemsandelen i kirken på Island fra 89.3 til 79,1 prosent. Fra 1999 til 2009 viser de tilsvarende tall for Sverige et fall fra 85 til 74 prosent, Norge fra 85,7 til 80,7, Finland fra 86 til 81,7 og Danmark fra 85,4 til 81,5.
Verdens største. Dette er svære tall - både i prosenter og i antall medlemmer. Svenska kyrkan er verdens største lutherske kirke. Den har mistet en halv million medlemmer i løpet av denne tiårsperioden. Mange har meldt seg ut på grunn av at man etter skillet mellom kirke og stat i 2000 kan se på skatteseddelen hvor mye man betaler i kirkeskatt. Trist? Ja. Men er det ikke egentlig godt at folk som ikke ønsker å opprettholde medlemskapet hvis det koster dem noen kroner, tar konsekvensen av at folkekirken ikke er deres kirke?

Det er flere grunner til nedgangen. På Island sier den lutherske biskop Karl Sigbjörnsson til Kristeligt Dagblad (KD) at ateismen er kirkens desidert største utfordring. Det er sjelden å se unge under 30 år i kirken. Dessuten er bygdene nå så avfolket på grunn av storstilt flytting til Reykjavik at mange steder er gudstjenesten nesten en saga blott. I Sverige snakker man om kirkeskatten. I Norge sier kirkerådsleder Nils-Tore Andersen at det er altfor få prester i Den norske kirke.

Sosialt selvmord. I Finland sier teologen og presten Irja Askola til KD at den nordiske folkekirkemodellen var god for kultur og nasjonalitet så lenge samfunnet var mer homogent. I dag er forutsetningene forsvunnet, mener han. Nå må man glemme de høye medlemstall som oppsto fordi det for en god del år tilbake var sosialt selvmord å melde seg ut av folkekirken. Han etterlyser en ny reformasjon som «kirkens gamle byråkrater» står i veien for.

Det er klart at man i Norge kan lese en del ut av den labre oppslutningen om gudstjenesten og det faktum at 12 prosent av Den norske kirkes medlemmer stemte ved årets menighetsrådsvalg - på tross av en storstilt mobilisering fra både kirke og stat for å fylle stemmeurnene.

Hva verre der: Denne oppslutningen samsvarer så altfor godt med en likegyldighet i folket og blant politikerne i saker som angår kirken - bortsett fra krangelen som ofte oppstår når et tradisjonsrikt kirkehus skal gjenreises. Vi så det for eksempel en måneds tid etter valget, da daværende kirkeminister Trond Giske nærmest beskyldte kirkelederne for å fare med tøv eller usannheter fordi de karakteriserte statsbudsjettet som struping av folkekirken. Da sa Nils-Tore Andersen til Aftenposten: «Det er vel også noe med engasjementet for kirken i det norske folk.»

Sterke møter. Hvis det er slik at folk egentlig ikke bryr seg stort om kirken, blir alle proklamasjoner om at Norge må ha en åpen og inkluderende folkekirke hule. Som vi skrev i Vårt Land for en tid tilbake: Selvsagt kan kirken ha ambisjon om å være folkekirke i den forstand at man gjerne vil nå hele folket. Men det er noe annet enn å være hele folkets kirke.

Jeg underkjenner ikke verdien av alle folkekirkelige aktiviteter som skjer i forbindelse med dåp, konfirmasjon, bryllup og gravferd. Langt flere enn vi aner får ved disse anledningene sterke møter med både kirke og tro. De møter prester som er flotte representanter for sin kirke og for kristendommen. Og det er mye religiøs lengsel og skjult tro iblant oss som jeg vil være den siste til å trekke på skuldrene av.

Men vi kommer ikke forbi at kirken taper terreng i folket. Som kirkemøtedelegatene Torstein Husby og Torger Reve skrev i Vårt Land onsdag: «I deler av Oslo er Den norske kirke allerede blitt en minoritetskirke i et nytt tverrkulturelt landskap.»

Er Den norske kirke en folkekirke? Ja - hva intensjon angår: Den vil nå ut til hele folket. Tja - hva reell utbredelse angår. Altfor mange regner den ikke som sin kirke. Kanskje skulle vi ikke bli forbauset over at stadig flere opplever navnet Den norske kirke som både pompøst og diskriminerende. I likhet med begrepet folkekirke er det et navn som forplikter så sterkt til å nå folket med evangeliet at kirken må vurdere sin ressursbruk meget kritisk i årene fremover.