Kommentar

Når avisene dør

Av Erling Rimehaug, Skribent
Blir den offentlige debatten mer demokratisk dersom avisene dør ut?
Papiravisen er utdødd før 2032, spådde førsteamanuensis Erik Wilberg på Norsk Redaktørforening høstmøte. Mediebransjen er preget av angst og usikkerhet foran framtida, sier Mediehusrapporten som BI offentliggjorde denne uka.
Angsten og uroen skyldes at den såkalte offentlighet er i ferd med å flytte seg til internett, og dermed bort fra mediehusenes og redaktørenes kontroll. Det handler om inntekter og arbeidsplasser. Men det handler også om makt.
(Illustrasjon: Marvin Halleraker)
«Det er jo søtt å se norske redaktører få mediepanikk. Jeg tror ikke redaktørene tror på sin egen retorikk om sin egen fortreffelighet. Jeg tror bare det handler om panikk over et medielandskap som endrer seg raskere enn mediehusene klarer å omstille seg,» skriver Pål Hivand.
Han kommenterer debatten på redaktørenes høstmøte på Redaktørbloggen på internett. Selv redaktørenes interne debatt foregår ikke lenger i lukkede møter, men legges ut for menigmann, som til og med inviteres til å delta. Så kanskje det er et demokratisk framskritt vi er vitne til?
 På nett. Jeg har vært på internett i mer enn 15 år nå, men det er først det siste året at nettvirksomhet tar en vesentlig del av tiden min. Vanligvis er det i underkant av 500 som leser det jeg skriver på bloggen min. På Twitter var det i går 569 som fulgte meg (mens det er vel 20.000 som følger Jens Stoltenberg). Men papiravisen Vårt Land har over 100.000 lesere. Så nettet er langt fra min viktigste kanal til offentligheten. Nettet er annerledes, fordi det gir meg kontakt med lesere jeg aldri ville nådd gjennom Vårt Land. Den toveis kommunikasjonen er kanskje det mest interessante med nettet. Og det mest krevende. Jeg kan bli avkrevd forklaring og ytterligere argumenter fra det mest uventede hold og på premisser jeg ikke hadde tenkt meg. Og arrestert for feil av folk som har greie på tingene.
Igjen: Det er et framskritt for demokratiet at vi ikke lenger kan sitte opphøyd ensomhet og krıngkaste våre meninger til menigmann, som i høyden slipper til med et protesterende leserinnlegg.
 Kirkebakken. Det var en gang da kirkebakken var stedet ting ble gjort offentlig. Øvrighetens representanter leste opp sine dekreter der, men ble ikke værende for å lytte til hva folk hadde å si.
Boktrykkerkunsten åpnet fra 1500-tallet muligheten for å spre budskapet til flere. Men det tok tid før folk flest ble trukket med. Hans Nielsen Hauges innflytelse var for en stor del basert på at bøkene hans fantes i nesten alle hjem. Opplagene var så store at boktrykkerne i København slapp opp for papir. Henrik Wergeland drev i 1830-årene «Folkebladet» fordi han ville trekke folket inn i offentligheten. Snart var avisen blitt det dominerende forum for samfunnsdebatten. Dette var demokratiets gjennombruddstid, men også redaktørenes storhetstid. Det var fortsatt et mindretall som deltok i – eller slapp til i – avisenes spalter med egne skriverier. Og fjernsynet har ikke utvidet offentligheten, snarere gjort den mer elitepreget.
 Demokratiutvidelse. Når offentligheten flytter over på internett, endres dette totalt. Nå kan hvem som helst få publisert sine bidrag til den offentlige debatt. Mange hyller dette som den store utvidelsen av demokratiet. Redaktørenes og kulturelitens makt er brutt, det er blitt fritt fram for alle.
Men spørsmålet er om man når ut til andre med det man produserer. Offentligheten kan bli splittet opp i mange småbiter, der et titall, hundretalls eller maksimalt noen tusen personer kommuniserer med hverandre, uten de ulike gruppene har særlig kjennskap til hverandre.

Skal man nå ut, må man ha penger i ryggen. Jeg vet ikke hvor mange artikler jeg har lest det siste året om «Hvordan få penger for innhold på internett» – men så langt har de gitt få svar.

 Journalismen. Avisenes storhetsperiode brakte fram en ny yrkesgruppe: Journalistene. Vi regner oss som demokratiets ryggrad, ved at vi har ressurser og ekspertise til å bringe fram i lyset hva som foregår i samfunnet og evne å formulere det slik at folk forstår.
Ha! svarer bloggerne – som for eksempel Vampus. «En som blogger om politikk og samfunn kan lete opp nyheter, kommentere saker og sette forhold i en kontekst vel så godt som de fleste journalister, uansett hva arrogante redaktører måtte mene.»
Det kan nok være riktig. Men hvor mange vil drive med dette på hobbybasis? Må vi ikke forutsette at skikkelig journalistikk koster penger?
Kollega Sven Egil Omdal lufter i sitt siste medieblikk muligheten for at staten i stedet for å støtte utgivelsen av papir, skal betale for journalistikk. Men hvem skulle fordele pengene og på hvilke kriterier?
 Identitet. Journalistikk er mer enn individuelle personer som sitter hver for seg og produserer stoff. En redaksjon er en slags organisme, et fellesskap med en visjon og identitet, som skaper et produkt sammen. Kanskje handler mediehusenes krise innerst inne om at det er noe som er i ferd med å gå tapt, i en tid da mediedrift er blitt et finansforetak blant mange andre.
Det store spørsmålet er ikke om offentligheten uttrykker seg gjennom nett eller på papir, men om det er mange nok som har mulighet og ressurser – og dessuten et ideologisk fundament – som gjør at den offentlige debatt får kvalitet, bredde og dybde. Det er et demokratisk kjernespørsmål.

Les mer om mer disse temaene:

kultursportmedia
Erling Rimehaug

Erling Rimehaug

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Kommentar