Det er vanskelig å gripe Jonas Gahr Støre

Den er like rød som Maos lille, men veldig mye tykkere. Når Jonas Gahr Støre begår sitt ideologiske verk I bevegelse, som ble lansert i går, er det nemlig med lange linjer og mange ord. På over 400 sider reflekterer Støre over fremtidens Norge og fremtidens Arbeiderparti.

Støre innleder med å si at hans motivasjon for å skrive boken er et ønske om å belyse sosialdemokratiet fra flere innfallsvinkler, og det er å søke forståelse av terrorangrepet 22. juli 2011. Det er likevel tydelig at han trenger boken til å skrive seg selv inn i en tydelig sosialdemokratisk og norsk sammenheng.

LES SAKEN: Støre vil ikke ta upopulære alkoholgrep

Støre knytter seg selv og sitt samfunnsprosjekt til fjellet. Hallingskarvet er hans «symbolske ankerfeste i voksenlivet». Å bestige­ dette fjellet i åtte-ni-årsalderen var en av hans første opplevelser av mestring. Det var også her han ifølge seg selv bestemte seg for å si ja til å være leder i Arbeiderpartiet. Sirkelen er sluttet. Det er noe nærmest skjebnebestemt ved hendelsene i Støres liv på vei mot Ap-lederskapet, slik dramaturgien i boken er lagt opp.

Jeg er Ap, Ap er meg. I Norge har Støres elitebakgrunn heftet ved hans troverdighet som Ap-leder. I denne boken legger han brikkene på plass for leseren: Vel var morfaren en mektig og rik industrileder. Men han var vel så mye en nøysom mann som hadde­ bygd seg opp fra enkle kår, og som ikke følte seg som «en del av den etablerte pengemaktens sirkler». Støre skriver ham tvert imot inn i en «del av den moderne, norske samfunnsfortellingen». Han beskriver begge bestefedrene som «aktører i det brede samspillet som skapte det moderne norske samfunnet».

Nasjonal samtale. Støres år ved prestisjetunge Institut d'études politiques de Paris fjernet ham ikke fra arbeiderbevegelsen, tvert imot formet det ham i den retningen. I Frankrike så han et samfunn med store økonomiske og sosiale forskjeller. Paris skapte en klassebevissthet hos ham. «Hierarkiene var fremmed for meg».

Støre plasserer forestillingen om vestkantgutten med eliteutdannelse over i sosialdemokratiets lange linjer. Og som arbeiderbevegelsen har formet hans liv og verdigrunnlag, demonstrerer denne boken hvordan Støre vil forme og påvirker Ap med sin bakgrunn.

Dette er ikke den ideologiske­ teksten som kompromissløst tegner opp visjonen for et annet samfunn. «Sosialdemokratiet må knytte seg sterkere til sin egen historie, se de lange linjene», skriver Støre. Selv trekker han linjer som kan ta pusten fra leseren. Om internasjonalt utsyn, for eksempel. Her trekkes linjene fra egen mobilisering for vaksine­programmet for verdens barn, via reformator Marcus Thranes Europa-reiser, til bedrifter som konkurrerer internasjonalt. Alt oppsummert som en vei til frihet. Det er tidvis like krevende å henge med, som å være uenig.

Bredt parti. Støre utvider, redefinerer og reposisjonerer Aps historie. Tittelen «I bevegelse» formidler et ønske om en slags nasjonal samtale der Ap ønsker å koble seg på endringene i samfunnet og vil finne nye løsninger sammen med borgerne.

Støre siterer med letthet store politiske tenkere, forfattere og forskere når han beskriver intet mindre enn Norges «Veivalg for det 21. århundre». Klimautfordringer, høyrepopulisme, velferdsstat og kunnskapssamfunnet: Ap skal ifølge Støre forandre, utfordre, utjevne, gi nye muligheter, forsvare, hjelpe mennesker til å utvike seg i fellesskap.

Han ser ut til å ville gjøre det sosialdemokratiske samfunnsprosjektet så bredt at alle skal kunne identifisere seg med det. Han streker opp et fremtidssamfunn som skal kunne appellere både til sentrumsvelgeren og Høyre-velgeren. «Vi må finne balansepunktet, og det er vanskelig.», skriver Støre. Men hvis det er balansepunkter Ap vil ha, har de fått den perfekte leder.

Radikalt åpen. En ideolog som søker balansepunkter, vil til slutt bli vanskelig å se tydelig for velgerne. Men det radikale ved Støre er åpenheten. Om økonomen Thomas Pikettys fortelling om at ulikhetene vokser, bruker han seg selv som eksempel: «Min personlige historie er jo en illustrasjon på dette fenomenet, et økende antall vil erfare at det de arver er viktigere enn det de tjener.»

Støre våger å strekke hånden ut til samtale akkurat på dette punktet i sin politiske karriere, der han kan være visjonær uten å være skrubbet opp av politikkens nederlag og kompromisser.

Selv etter 400 sider er det likevel vanskelig å gripe Støre. «Nå inviterer vi til at samtalen fortsetter», sier han i forordet. Vi får fortsette å snakke. Kanskje blir vi klokere med tiden.