Den gang da, hver gang...

«Helt siden jeg kom til Norge i 2003 og lærte norsk, har jeg lurt på én ting: Kan ikke nordmenn skrive?»

Forskeren Sanna Sarromaa har valgt å stupe inn i det dårlige, norske skriftspråket. I en kronikk mandag langer hun ut mot lærere, den norske snillismen, sosialdemokratiet (hvor alle skal være like flinke) og ordellingsfeil.

Hun bruker skarpe ord når hun retorisk spør om ikke rettskriving er en sentral del av utdannelsen og dannelsen i dette landet og at det er helt greit å skrive som en «full sjømann». Hun påpeker at mengden av skrivefeil i offentligheten og «hos tilsynelatende utdannede mennesker er horribelt stor». Sarromaa mener det er to yrkesgrupper som vi ikke burde tillate skriver feil: Lærere og journalister.

LES OGSÅ: Tør ikke spøke med islam

Sanna Sarromaa har mange gode poenger. Det tyder også reaksjonene på i sosiale medier. Kronikken er delt i tusentall, bejublet og kritisert siden den sto på trykk: Endelig er det en som tør å si fra om det språklige forfallet!

I kronikken forteller Sarromaa blant annet om hvordan hun rettet på barnehageansattes skrivefeil – noe som ikke ble godt mottatt.

Det bør ikke hun skal være spesielt overrasket over. Ingen liker å bli belært. Sånn er det bare. For språk handler ikke bare om korrekt grammatikk. Språket gir oss mulighet til å velge hvordan vi formidler noe, både ros og kritikk.

Spisse formuleringer kan skygge for ellers gode poenger. Sarromaa skriver også: «Hun er riktignok en yrkesskolerektor, men likevel? Hvor bevisst er hun?» Og: «Hele nasjonen kan ikke bestå av dyslektikere, selv om det ser slik ut.»

Humor er mer effektivt. Kampen mot orddelingsfeil har lenge pågått i sosiale medier, gjerne med bilder. «Spise stol». «Lamme lår», «Pent brukt dame sko og klær». «Tunfisk biter». Da gjør du ikke samme feilen en gang til.