Analyse

Kampen om historien

UKRAINA: Krigen i Ukraina handler også om historiesyn. Fra ukrainsk ståsted er Russland og Ukraina to land med hver sin historie. Sett fra Russland er de derimot én nasjon, og Ukraina en sentral del av den russiske historien.

Scenic,View,Of,Sophia,Square,In,Downtown,Of,Kyiv,-

På et høydedrag med utsikt til Dnipro-elva i Kyiv skuer en statue av storfyrst Volodymyr den hellige utover fra stedet der byen skal ha blitt grunnlagt. Volodymyr var storfyrste av Kyiv, og den første kristne fyrsten i Rus.

Navnet Rus brukes både om de skandinaviske vikingene som grunnla byer langs handelsrutene mot Svartehavet og Bysants på 800-tallet, og på statsforbundet disse byene utviklet seg til i middelalderen. Sentrum for Rus var Kyiv.

Snakker man om historie med ukrainere, trekker de ofte trådene tilbake til Rus som den første statsdannelsen i det som i dag er Ukraina. Mange vil også trekke frem at elitene i Rus fortsatte å ha kontakt med Skandinavia frem til 1240, da Kyiv ble ødelagt av mongolene under Djenghis Khans sønnesønn Batu.

Kyiv Rus: De første vikingene ankommer det som i dag er Ukraina. Maleri 
av den russiske kunstneren Viktor Vasnetsov.

Fra et ukrainsk perspektiv førte Kyivs fall til mange hundre år under fremmed herredømme - først under Polen, og fra midten av 1600-tallet det russiske tsarriket. For å gjøre det enda mer komplisert, fortsatte den vestligste delen rundt Lviv å være polsk frem til 1772, da Polen ble delt og Vest-Ukraina havnet under Østerrike.

– Den første russiske staten

Siden 2016 har Volodymyr – eller Vladimir, som han heter på russisk – hatt en statue i Moskva også.

I russisk historieskriving har man nemlig tradisjonelt sett på Rus som den første russiske staten, og Kyiv som stedet der Russland ble født og der kristendommen først kom til Russland. Fra russisk perspektiv flyttet sentrum seg bare nordover til Moskva da Kyiv falt, slik at Moskva-storfyrster og tsarer fra 1500-tallet av kunne begynne å samle de «russiske» landene igjen.

Spørsmålet om hvem som har «retten til» Rus er ikke bare en akademisk debatt, men trolig grunnlaget for Vladimir Putins mange uttalelser om at

Ukraina ikke er noen virkelig nasjon, og at ukrainere og russere hører naturlig sammen.

På Sofiaplassen, en kilometer fra Volodymyr, står kosakklederen Bohdan Khmelnitskyj. På 1640-tallet ledet Khmelnitskyj et stort opprør mot den polske kongen, bare for å stille seg under Moskvas beskyttelse i 1654. Fra russisk hold har man betraktet dette som en gjenforening av Rus, mens ukrainsk-orienterte historikere har sett det som en allianse som ikke var ment å være for alltid, og som på sikt førte til full underkastelse.

Spørsmålet om hvem som har «retten til» Rus er ikke bare en akademisk debatt, men trolig grunnlaget for Vladimir Putins mange uttalelser om at Ukraina ikke er noen virkelig nasjon, og at ukrainere og russere hører naturlig sammen

—  John Færseth
Bohdan Khmelnitskyj

Siden den nasjonale oppblomstringen på 1800-tallet har kosakkene spilt en viktig rolle i ukrainsk historieforståelse, der man har vist til deres demokratiske tradisjoner og hvordan de i stor grad styrte sine egne saker på steppene mellom Polen, Russland og tatarene i sør.

Motsatt ble selvrådige kosakkledere som Ivan Masepa (1639-1709) til forrædere i den russiske historiefortellingen.

Den ukrainske sovjetrepublikken

Den nasjonale oppblomstringen førte i utgangspunktet til hardere forsøk på russifisering fra tsarene i St Petersburg. Etter den russiske revolusjonen i 1017 ble det imidlertid forsøkt opprettet flere ukrainske statsdannelser, men den eneste som viste seg å bli varig var den ukrainske sovjetrepublikken som ble opprettet av bolsjevikene og som ble en av grunnleggerne da Sovjetunionen offisielt ble grunnlagt i 1922.

Det russiske kommunistpartiet beholdt kontrollen på de fleste områder, men førte likevel en ukrainiseringspolitikk som gjorde 1920-tallet til en blomstringstid for ukrainsk språk og kultur.

Dette tok imidlertid slutt på 1930-tallet, da mange ukrainske akademikere og intellektuelle ble arrestert, henrettet eller sendt i eksil for «borgerlig nasjonalisme», og ukrainsk språk igjen trengt tilbake til fordel for russisk.

Child with signs of starvation on the streets of Kharkiv, Diocesan Archive of Vienna.
Date	1933
Source	Diocesan Archive of Vienna (Diözesanarchiv Wien)/BA Innitzer

Kollektivisering og massesult

I diktet Håpet (1937) skrev den norske dikteren Nordahl Grieg: «Grønt står kornet i solen på markene i Sovjet». Samtidig døde millioner av ukrainere av sult i det som har fått navnet Holodomor eller «sultdrapet». Ukraina ligger midt i det området den amerikanske historikeren Timothy Snyder har kalt «Dødsmarkene».

Navnet kommer av at området ble den viktigste slagmarken i kampen mellom det 20. århundrets to totalitære ideologier, som begge forsøkte å plyndre det for ressurser med forferdelige konsekvenser for befolkningen.

Det sentrale målet i Stalins femårsplaner var en raskest mulig industrialisering. Dette krevde kapital, som skulle skaffes gjennom eksport av jordbruksvarer, som igjen krevde kollektivisering av bøndene, ikke minst i de rike jordbruksområdene i Ukraina.

Risikerte å bli henrettet

I praksis betydde dette at alle selveiende bønder risikerte å bli henrettet, deportert eller sendt i arbeidsleirer, noe som skjedde med flere titusener. Dette var imidlertid bare begynnelsen: Fra 1932 ble kollektivbrukene pålagt å levere en fastsatt kvote med korn hvert år. Ofte betydde dette at bøndene måtte gi fra seg neste års såkorn.

Fra senvinteren samme år brøt det ut sult mange steder i Ukraina. Protester førte til beskyldninger om sabotasje, og til at kravene ble skjerpet enda mer. Trolig døde en åttendedel av befolkningen i den ukrainske sovjetrepublikken av sult mellom 1932 og 1934.

De tidligere østerrikske områdene i Vest-Ukraina hadde blitt del av Polen etter første verdenskrig, og slapp unna Holodomor. Likevel ble mellomkrigstiden en urolig tid der også, siden mange ukrainere var misfornøyde med polske forsøk på å svekke ukrainsk språk og kultur. Unge ukrainske nasjonalister svarte med væpnet kamp og terrorhandlinger, der organisasjonen OUN (Organisasjonen av ukrainske nasjonalister) spilte en viktig rolle.

Statue av OUN- og UPA-lederen Stepan Bandera i Ternopil

Andre verdenskrig

1. september 1939 angrep Nazi-Tyskland Polen, noe som ble starten på andre verdenskrig. En uke senere rykket sovjetiske styrker inn fra øst i henhold til Hitler-Stalin-pakten. Mens mange vestukrainere først ønsket dem velkommen, oppdaget de snart at de var kommet fra asken til ilden: Jorden ble kollektivisert, og mye av eliten henrettet eller deportert. Bare halvannet år senere angrep Tyskland Sovjetunionen.

Mens noen ukrainere medvirket til drap på jøder, risikerte andre livet ved å skjule dem

—  John Færseth

Mye av krigshandlingene fant sted i Ukraina. Byer og landsbyer ble lagt i grus mens tyskerne forsynte seg fritt med forsyninger, noe som førte til ny sult. Mens noen ukrainere medvirket til drap på jøder, risikerte andre livet ved å skjule dem. Av sju millioner sovjetiske sivile som mistet livet, var litt over fire millioner ukrainere.

POLEN 1939 tysk felttog i Polen. Adolf Hitler på inspeksjon av de tyske troppene.
Foto: NTB / Arkiv

Et stort antall ukrainere kjempet også i Den røde armeen, og 200.000 sluttet seg trolig til sovjetiske partisangrupper. Dette har fått mange ukrainere til å reagere kraftig på Putin-regimets forsøk på å monopolisere historien om andre verdenskrig som en «russisk» kamp og seier. Selv etter at Ukraina ble befridd i 1944, ble flere grupper deportert østover. I første rekke krimtatarene, som ble beskyldt for å ha samarbeidet med tyskerne.

I vest hadde OUN og andre samarbeidet med tyskerne, i håp om hjelp til å opprette en ukrainsk stat. Fra andre halvdel av krigen gikk de over til å bli nasjonalistiske motstandsgrupper, som slåss mot både tyskere og sovjetere. Fra 1943 organiserte de seg som Den Ukrainske Opprørshæren (UPA). UPA fortsatte å føre geriljakrig mot Sovjetunionen i alle fall til slutten av 1940-tallet, og fikk heltestatus for mange vestukrainere.


Å skape en felles historie

Det «storrussiske» synet fortsatte å dominere sovjetisk historieskriving frem til Ukraina ble selvstendig i 1991. Derfor har en av utfordringene vært å skape en felles historie. Mens Vest- og Midt-Ukraina har identifisert seg med historien om Rus, kosakkene og selvstendighetskampen som til slutt ble kronet med seier, har mange i øst vært komfortable med den sovjetiske historien om industrioppbygging og seieren over Nazi-Tyskland.

Uansett tidligere historie, står hele Ukraina nå sammen mot den russiske overmakten.

—  John Færseth

Mange har reagert på hvordan Stepan Bandera og andre OUN- og UPA-ledere har fått offisiell heltestatus til tross for at de samarbeidet med nazistene og i alle fall noen av dem medvirket til holocaust. Alt sammen ting Russland kunne spille på da opprørsrepublikkene i Donetsk og Luhansk ble opprettet i 2014, og senere for å beskylde Ukraina for å være dominert av fascister. Men trolig vil det som skjer akkurat nå, bli en «gamechanger».

Uansett tidligere historie, står hele Ukraina nå sammen mot den russiske overmakten. Klarer de å stå imot, har Ukraina nå en felles, skjellsettende begivenhet som utvilsomt vil gå inn i historiebøkene.

I så fall vil Putins forsøk på å utslette Ukraina som nasjon, være det som samler den selv her.

---

John B. Færseth

  • Journalist og forfatter, skriver jevnlig for Vårt Land.
  • Har skrevet flere bøker om alternative miljøer, konspirasjonsteorier, Ukraina og Russland.
  • I 2014 ga han ut boken Ukraina: Landet på grensen.
  • I 2021 kom boken Fyrtårnet i øst: Putins Russland og vestlige ekstremister. Humanist forlag, 2021

---

John Færseth

John Færseth

John Berge Færseth er tilknyttet Vårt Land som frilanser, researcher og oversetter.

Annonse
Annonse

Mer fra: Analyse