Gudstjenestereformen i Den norske kirke ble påbegynt i 2003 og innført i 2011. Den bygger på tre «verdiord»: Fleksibilitet, stedegengjøring (på vanlig norsk: lokalt særpreg) og involvering. Først etter innføringen gikk det for alvor opp for kirkens styrende organer at ikke alle gode hensikter uten videre lar seg kombinere.
LES MER: Kirken krever flere Syria-flyktninger til Norge
– Mindre regelstyrt gudstjeneste
Det var Ungdommens kirkemøte som i 2003 initierte det som utviklet seg til ny gudstjenesteordning, med salmebok og det hele. Kirkemøtet diskuterte ungdomsutspillet samme høst, med Finn Wagle – daværende Nidaros-biskop og leder for gudstjenestenemnda – som innleder og inspirator:
«Vi ser for oss en høymesseordning som er mindre regelstyrt enn dagens ordning. Det betyr: Større rom for og større vekt på skapende gudstjenestearbeid lokalt. Større vekt på veiledende gudstjenesterubrikker. Men samtidig med faste elementer som gjør gudstjenesten gjenkjennelig», sa han.
LES MER: Kirketopp innrømmer at han sov i timen
‘På bekostning av liturgisk gjenkjennelse’
Det var nok lett å nikke bifallende til slike flotte ord. Selv om det ikke ble lagt opp til fullstendig frislipp, burde delegatene ha forstått at kirken bega seg ut på en vei der det gode kunne bli det bestes fiende. At reformen fikk utvikle seg i åtte år før utrullingen, uten at dette tankekorset fikk en mer sentral plass i debatten, er ganske tankevekkende.
Følg oss på Facebook og Twitter!
I november i fjor kom KIFO-rapporten «Noe falt i god jord. Den norske kirkes gudstjenestereform sett fra menighetsnivå». Der oppsummeres debatten om liturgisk musikk slik: «Flere av informantene uttrykker bekymring for at reformens vektlegging av lokale særtrekk på bekostning av liturgisk gjenkjennelse.»
KOMMENTAR: Kirkemøtet som papirtiger
Mindre fleksibilitet, mer gjenkjennelighet
Allerede for ett år siden, på Kirkemøtet i 2014, fremmet Hamar-biskop Solveig Fiske forslag om å stanse utprøvingen av ny, liturgisk musikk. Så langt kommer ikke kirkens øverste organ til å gå, men valgmulighetene vil være betraktelig færre når medlemmene av Kirkemøtet 2017 pakker sammen sakspermene for siste gang. Litt mindre fleksibilitet og litt mer gjenkjennelighet, altså.
Som det heter i saksdokumentet: «For å bevare gjenkjennelsens og deltakelsens fellesskap kan det bli nødvendig å gi avkall på noe som i seg selv kunne være ønskelig. Her kan det vise seg å ligge innebygget en motsetning mellom de målsetningene gudstjenestereformen har angitt ved sine tre verdiord. Fleksibilitet og stedegengjøring kan under visse omstendigheter komme til å true den involvering som består i allmenn deltakelse.»
LES MER: Skal rydde i kirkemusikalsk «virvar»
Det gikk ikke så mange ukene etter at gudstjenestereformen var innført høsten 2011, før de første signalene begynte å nå vår redaksjon: Folk kjente seg ikke igjen i kirken fra gang til gang. Det var umulig å følge med i gudstjenesten i andre menigheter. Nattverden dukket opp når de minst ventet det. Dåpen var unnagjort nesten før gudstjenesten var begynt. Og ikke minst: Musikken var ny, vanskelig og ulik fra gang til gang.
I saksdokumentet til Kirkemøtet heter det at «fristillingen av menighetene til hver for seg å prøve ut eller praktisere det de selv måtte velge av et stort antall varianter av liturgisk musikk, har skapt en tilstand, som mange opplever som vanskelig, på menighetsplan, men også for kirken som nasjonalt fellesskap. Det truer den gjenkjennelsen som er nødvendig i gudstjenestelivet, noe som kan komme til å sette selve folkekirken i fare.»
LES MER: Med papir skal kirken styres
I pose og sekk
Gudstjenestereformen skulle først og fremst gi menighetene flere valgmuligheter. Sånt stemmer man for, samme hvor bakstreversk man egentlig måtte være innerst inne. Forslag som assosieres med fleksibilitet, møter som regel liten motstand. Ingen har lyst til å være fastgrodd og satt.
I ettertid er det lett å se at noen burde ha vært en enda tydeligere fleksi-festbrems. Gjennom gudstjenestereformen har Den norske kirke fått en dyrekjøpt erfaring med prinsippet om at man sjelden kan få i pose og sekk: Ja til fleksibilitet kan fort bety nei til gjenkjennelse og trygghet.