'Jeg liker ikke datteren min'

Hei.

Jeg skriver til deg om et tema som er svært vanskelig. Nesten så vanskelig at jeg ikke klarer å skrive om det.

Jeg har to jenter, den ene 13 og den andre ni. Mitt store ubehag er at jeg stadig oftere tenker at jeg ikke liker eldstedatteren min. Vi har tatt i mot begge barna med den største glede, og selv om dagene er travle har både jeg og mannen min hatt overskudd til å følge dem opp. Jeg ser også positive sider ved henne, men gjennom årene har hun utviklet en del karaktertrekk som jeg sterkt misliker.

Til tider er hun svært lite sosial og vil helst sitte på rommet og holde på med facebook. Får vi gjester eller familie på besøk, må hun nærmest tvinges ned og bidrar bare med korte setninger når folk spør henne om noe. Jeg har ikke inntrykk av at dette skyldes at hun sliter med spesielle problemer. Hun gjør det bra på skolen og har flere venner. I sommerferien toppet det seg. Uansett hva vi tok initiativ til, ble det møtt med likegyldighet.

Hun bryr seg også lite om inngåtte avtaler, for eksempel ting hun skal gjøre i huset. Jeg vet godt at dette ikke er uvanlig for tenåringer. Men problemet mitt er at jeg finner dette så usympatisk at jeg er i tvil om jeg liker personligheten hennes. Og denne tanken gjør meg full av skam, for foreldre skal jo elske ungene sine over alt i verden.

Jeg har ikke klart å diskutere dette verken med mannen min eller nære venner. Tankene gjør at jeg får mindre lyst til å være god og hyggelig mot datteren min. Frykten er at jeg alltid kommer til å mislike henne. Kan man elske et barn man ikke liker?

Hilsen en skamfull mor

Til en skamfull mor.

Takk for at du våger å skrive om et vanskelig tema. Du har et godt utgangspunkt når du erkjenner at situasjonen er slik akkurat nå. Jobben din består i å finne ut av hva du skal gjøre med det. Som alle andre har barn sine egne trekk og måter å være på, og det er ulikt i hvilken grad vi som foreldre kjenner oss igjen i barna våre. Det som er ukjent for oss kan være vanskelig å akseptere eller forstå. Andre ganger er det nettopp trekk ved barna som vi kjenner igjen hos oss selv som kan irritere, og da som regel ting vi ikke liker eller aksepterer ved oss selv.

Du skriver at det er skamfullt å tenke høyt at du ikke liker datteren din fordi det forventes at vi skal være glad i barna våre uansett. Følelser i seg selv er ikke farlige. Det avgjørende er hva vi gjør med dem. Hvis vi skammer oss så mye at vi skyver følelsene til side, har de en lei tendens til å stikke seg fram på andre måter. De færreste vil nok si ja til at de misliker barna sine. Men de kan gi uttrykk for det på andre måter, for eksempel ved å klage over hvor slitsomme de er eller ved å snakke nedsettende om dem. Ikke sjelden skjer det mens barna hører på.

Ansvar. Du spør om det er mulig å elske barnet sitt når en ikke liker det? Vi kan ikke velge hva slags barn vi skal få - akkurat som barna våre ikke kan velge oss som foreldre. Vi er overgitt til hverandre på godt og vondt. Men det hviler et særskilt ansvar på oss som foreldre fordi vi er voksne og derfor har mest makt. Vi har også en unik posisjon til å formidle viktige ting om å håndtere ulikheter i nære relasjoner. Et godt utgangspunkt er å vedkjenne seg at vi ikke kan like hverandre hele tiden og at det er greit.

Lete med lykt. Noen ganger handler det å elske en annen om å lete med lykt etter det som er verdt å elske. For de fleste er følelsene ofte delt. Selv om vi kan kjenne på sterke negative følelser overfor barna våre, vil de aller, aller fleste også ha positive følelser som gjør at vi holder av dem. Kanskje kommer vi på et hyggelig minne fra oppveksten - den perioden de bare elsket mamma og pappa over alt på jord - eller små glimt av vennlighet eller felles humor. Ofte skjuler de usympatiske trekkene en ungdom som har vansker med å like seg selv.

I blant må vi som foreldre jobbe med å bare holde ut, enten det er mishagsytringer, lite initiativ eller nedsettende snakk om hvor teite vi er. Vi må også holde ut følelsen av å ikke like våre egne unger. Det innebærer ikke at vi skal godta alt de gjør. Vi kan gjerne si i fra at vi ikke setter pris på valg de gjør eller måten de oppfører seg på. Hvis de viser likegyldighet og lite takknemlighet, så kan det være lurt å ikke fortsette å lokke fram godvilje med nye tjenester, men heller være mindre på tilbudssiden, slik at de selv må ta mer ansvar. Det er ikke lett å si i hvilken grad de trekkene du ser hos datteren din nå vil vise seg som mer stabile personlighetstrekk senere. Kanskje handler det om umodne og lite sympatiske sider hun viser som tenåring. Uansett er det nå du strever med å like henne. For å vite om du på tross av dette elsker henne, må du nok lete etter perlene av gode hendelser dere tidligere har hatt sammen eller øyeblikk som dukker opp hvor du ser sider ved henne du kan glede deg over. Det viktigste for dere begge, er at du holder ut på tross av hennes mindre gode sider og ikke gir henne opp.

På tross av. Et spørsmål som ligger i forlengelsen av brevet ditt er hva du skal svare, hvis hun en dag spør deg om du liker henne? Jeg mener du godt kan si hva hun gjør som du ikke liker og at det skaper en dårlig stemning i familien. Legg vekt på konkrete ting. Det gjør at hun kan vite hva du ønsker annerledes, slik at hun kan gjøre noe med det eller velge å la være. Det rammer ikke henne som person så hardt som hvis hun får kritikk for hvem hun er. I tillegg vil jeg råde deg til å finne sider ved henne du kan like og gi uttrykk for det. Kanskje vil det overraske henne at du ser disse sidene og viser at du setter pris på dem. Ved å fri deg fra tanken om at du må like henne for å elske henne, er det lettere å finne de sidene du kan sette pris på og elske henne på tross av hennes usympatiske trekk.

For et barn er det viktigere å oppleve at det kan bli elsket på tross av feil og mangler, enn at foreldrene skal like alt de gjør og elske dem på grunn av det. Veien blir smal for barn som vokser opp med at de må fortjene det å bli elsket. Barnet vil da enten bli en kopi av foreldrene eller hele livet prøve å leve opp til deres forventninger. Det kan være en tung bør å bære.

Nødvendig motstand. Kanskje vil det være sider ved datteren din du vil fortsette å mislike, selv når hun er blitt voksen.

Mest sannsynlig vil en del av det usympatiske i væremåten hennes bli slipt av med årene og forholdet deres vil endre seg i takt med nye livsfaser. Men for å håndtere den fasen dere er i nå, er det en god strategi å tenke at hun er i utvikling og at mye kan endre seg.
Hun er i tillegg heldig som har en mor som vedstår seg at hun ikke liker alle sidene ved datteren sin. Det gir henne nødvendig motstand og frihet til å bli seg selv.

Jeg tror du gjerne kan snakke med både din mann og venner om dette. Da vil du kanskje erfare at andre kjenner seg igjen eller at du blir utfordret til å oppdage nye sider ved datteren din som du nå ikke ser.

Lykke til!