Ansvar læres tidlig

Hei igjen

Jeg skrev innlegget hvor jeg fortalte om frustrasjonen over å ha en voksen sønn som bor hjemme i den tro at han oppholder seg på et hotell. Jeg er glad for at du svarte, og synes også du kom med fornuftige innspill, selv om enkelte er preget av en form for skrivebordsteori. Det siste er egentlig ikke en kritikk, for sånn må det vel bli, når man spør om - og får råd - via avis-spaltene.

Det jeg likte var at du fikk meg til å tenke nærmere gjennom min egen oppførsel og se hvordan jeg selv har bidratt til at situasjonen er blitt såpass anspent. Når man er innsauset i egne problemer, er det lett å ikke se seg selv som en del av helheten. Jeg likte også at du oppfordret meg og kona til å snakke gjennom situasjonen i forkant, noe vi har gjort. Men praten du oppfordrer meg til å ta med sønnen min har jeg ennå ikke gjennomført. Jeg vegrer meg nok noe, og har heller ikke funnet riktig tidspunkt. Kanskje det bare handler om å gjøre det, enten det passer eller ikke.

Mine sønner er 17 og 19 år, noe som betyr at min oppdragerrolle vel er over. Men ditt svar gjorde meg nysgjerrig på hva jeg kunne ha gjort for å forebygge situasjonen. Jeg leser deler av svaret ditt slik at du mener at vi ikke har vært bevisste nok på å gi vår voksne sønn nok ansvar. Men når starter dette? Hvordan skal man gi barn ansvar tidlig? Muligens er spørsmålet for generelt, men det plager meg, for etter å ha lest ditt svar, tenker jeg at situasjonen mellom meg og min sønn ikke handler om hvordan vi har håndtert ting de siste årene, men forsømmelser tilbake i tid.

I svaret ditt skrev du at «som foreldre får vi de barna vi fortjener». Dette synes jeg blir for generelt. Selvsagt påvirker vi våre barn, men de er da ikke bare et produkt av vår adferd og oppførsel. Våre sønner har fått lik oppdragelse, likevel er de blitt to forskjellige personer. Jeg synes også uttalelsen er ubeskyttet. Hva skal foreldre som sliter med enda vanskeligere ting,for eksempel at ungene er narkomane, tenke? I en slik situasjon tror jeg at jeg ville ha opplevd din uttalelse som en stor belastning og noe som kan bidra til unødvendig skyldfølelse.

Hilsen en litt mindre frustrert og irritert far.

Hei igjen

Takk for at du gir gjensvar på mine innspill og at du utfordrer meg på mine skrivebordsråd. Det var fint å se at noe av det jeg skrev ble til nytte. Jeg skal gjøre et forsøk på å utdype svarene mine, så får vi se om det gir mening.

Grense. Du tar tak i uttalelsen om at vi får barn som fortjent. Du har rett i at det er en generell og ubeskyttet uttalelse. Mange forhold bidrar til at et barn utvikler seg slik han eller hun gjør. Barnet kan ha med seg ulike handikap inn i livet som gjør det ekstra utfordrende å være foreldre. Vi kan heller ikke skjerme ungene våre fra alle dårlige erfaringer i livet. Samtidig kommer vi ikke utenom at foreldre er sterke bidragsytere ved å hjelpe dem til å mestre utfordringer eller til å gjøre vondt verre. Her går det som du sier en tidsgrense. Når de er i slutten av tenårene, har vi nok bidratt med det meste vi kan gi. Etter dette må de ta egne valg. Og vi må tåle at de ikke alltid velger det vi ønsker.

Ansvar. Ut fra ditt første brev forsto jeg det slik at guttene dine hadde utviklet seg til fine ungdommer. Da har dere uansett gjort mye riktig som foreldre. Siden frustrasjonen over din eldste sønn i første rekke gjaldt det å ta ansvar hjemme, våget jeg meg frempå med en generalisering om barn som fortjent. Hvis unge lever som om de bor på hotell, er det min oppfatning at noen må ha ansvar for å ha skjemt dem bort – det må være noen som drifter hotellet, ellers kunne de ikke ha levd slik. Hvis vi bare klager på de unge om hvor håpløse de er, fraskriver vi oss ansvar for at situasjonen er blitt slik, selv om det nesten alltid er gjort ut fra ønsket om å ville barna det beste.

Når? Du spør om når det er riktig å gi barn ansvar og hvordan det bør gjøres. Jeg tror vi ikke kan begynne tidlig nok. Ansvar skal gis med skjønn, det skal tilpasses alder og ferdighetsnivå. De lærer seg tidlig ordene «Gjøre selv». Og fra to-treårsalder bør de få gjøre en god del selv, i hvert fall prøve og gjøre det de klarer. Det er fascinerende å se hvordan småbarn kan vie seg til detaljerte oppgaver som å tre i skolisser eller å vaske koppene grundig for femte gang. De elsker å være med hvis det skal bakes boller eller males hus og ser det sjelden som arbeid, men som noe spennende og lystbetont. Grunnlaget for deltagelse starter her ved at de lærer å mestre oppgaver og opplever at det er en selvfølge at de hjelper til. Det krever tid og tålmodighet fra foreldrenes side og et langsiktig perspektiv om at det bygger en god selvfølelse å bidra til fellesskapet.

Nødvendighet. Overgangen fra spennende oppgaver til kjedsomhet og plikt skjer gradvis i takt med økt alder. Som en følge av dette, blir det mer krevende å holde fast ved at barna skal bidra. 13-åringer har sjelden lyst til å støvsuge, rydde rommet eller klippe plenen. Det er heller ikke nødvendig. Det viktige er at de har oppfattet at de er til nytte og at det er en selvfølge at de bidrar til fellesskapet. Mange foreldre opplever at tenåringene får så mange andre krav med lekser og fritidsaktiviteter, at de gjerne hjelper med å rydde rommet eller samle opp rotet på kjøkkenet. Men når det topper seg med oppvask eller badet flyter over av skittentøy, kommer foreldrenes krav tilbake med ettertrykk. Da stilles ungene gjerne til ansvar for alt de ikke bidrar med og det ender ofte med krangel og smelling med dører.

Avtaler. Det beste er å ha en avtale om hva de skal bidra med fast. Det kan være en lite takknemlig oppgave å være foreldre som stiller krav og følger opp at ungene gjør oppgavene sine. Ofte er det lettere å heller gjøre dem selv. Det tar mindre energi og tid, men fratar samtidig de unge en viktig erfaring om å stå i det som er kjedelig og -nødvendig.

Du sier du kvier deg for å ta praten med din sønn. Kanskje er det som du sier bare å få det gjort. Noe av det som gjør slikt vanskelig, er at de blir en markering av at den unge får mer ansvar for seg selv. Det kan oppleves som en avvisning å skulle oppfordre en sønn til å flytte ut eller betale for seg hjemme. Men det kan også ses som å vise tillit til at han er i stand til å klare seg selv.

Det kan godt tenkes at sønnen din vil reagere. Få endringer går helt smertefritt. Tenk gjennom hva det er viktig at sønnen din sitter igjen med etter samtalen. En god start kan være å ta utgangspunkt i ditt bidrag til at situasjonen er blitt som den er. Jeg vil også oppfordre dere til å gjøre avtaler om hvordan dere vil ha det fra nå av.

Nok en gang: Lykke til!