Bortført av mor

Tommy Hoholm fra Lofoten fikk bortført sine to sønner til Slovakia i 2005. Til tross for at han ble tildelt den daglige omsorgen for sine barn i tingretten, lagmannsretten og Høyesterett, som også slår fast at barna skal bo hos sin far i Norge, må han betale barne­bidrag til sin ekskone som er etterlyst av Interpol for barnekidnapping.
Ifølge Haagkonvensjonen skal barn som er bortført fra Norge til utlandet tilbakeføres til Norge, slik at avgjørelser om barnets fremtid kan treffes her. Likevel krever NAV Utland at far skal betale bidraget sitt.

Hjelpeløs. I Norge blir mellom 30 og 40 barn bortført av sine egne foreldre hvert år. Som regel er det snakk om en utenlandsk kvinne gift eller skilt fra sin norske mann, som bortfører sine egne barn til sitt opprinnelses­land.
Barnets far sitter tilbake mer eller mindre hjelpeløs i Norge og betaler store summer i barne­bidrag til sine bortførte barn som han ikke får møte eller ha kontakt med. Om du tør å gå til rettssak i utlandet, er du som regel dømt til å tape og må betale saks­omkostningene i tillegg.

Diskriminerende. Alt tyder imidlertid på at loven er inkonsekvent og diskriminerende. For hva om en tyrkisk mann bortfører sine barn han har med sin norske kone til Tyrkia? Er det da noen som tror at den norske moren må betale barnebidrag til den tyrkiske faren?
NAV Utland og Arbeids og velferds­direktoratet benekter at det foregår forskjellsbehandling av fedre og mødre med bortførte barn, med henvisning til at norsk bidragslovgivning er kjønns­nøytral. Likevel finnes det ikke ett eksempel på at en mor i Norge betaler barnebidrag for et bortført barn i utlandet.
Menn med bortførte barn anklager NAV Utland for å støtte opp om barnebortføringer. Det heter seg nemlig i barneloven at den som har barnet, skal få bidrags­penger. Selv når barna er registrert som savnet hos politiet, krever NAV Utland inn penger fra de forsmådde fedrene, på vegne av mødre som har bortført barn. NAV Utland forsvarer seg med at det ikke er mor som mottar betalingen, men barna. Selv om mor mottar den på barnas vegne.

Penger for lovbrudd. I Narvik sitter en fortvilet mann. Ekskona kom ikke tilbake med datteren etter en sommerferie i sitt hjemland Ukraina.I straffeloven kalles slike handlinger for barnebortføring, og er et alvorlig lovbrudd. Det er imidlertid ingen lov om barne­bortføring i Ukraina, og det er derfor ikke mulig å få moren begjært utlevert.
Utsiktene til at moren frivillig skal flytte tilbake til Norge er svært små. Hun har nå giftet seg i Ukraina og har trolig brent alle broer til Norge. Det paradoksale i situasjonen er at hun har latt sin 16 år gamle sønn fra et tidligere ekteskap bli igjen i Narvik. Denne sønnen bor nå hjemme hos eksmannen. Den bortførte jenta har pappa, besteforeldre og onkler som hun har et godt forhold til, i Norge. I Ukraina har hun ingen nær slekt, utenom moren. Der får imidlertid barnemoren sendt penger fra norske myndigheter gjennom NAV Utland som underhold for barnet hun har bortført, til tross for at kvinnen har brutt straffeloven, barneloven og opplæringsloven. Med bidrag fra NAV Utland kan en leve svært godt i et land som Ukraina.

Rettssak. Kjell Schevig reiste rettssak i Tyskland for å få tilbake barnet sitt fra ekskona som hadde bortført datteren fra Norge. Med utgangspunkt i Haag­konvensjonen mente han at det skulle være mulig å få sitt barn tilbake, og betalte derfor forskudd for rettssaken.
Men den lokale delstatsretten forholdt seg ikke til Haagkonvensjonen, og det hele endte med at Schevig kunne få to timer samvær i måneden med sin datter i Tyskland. En gang i måneden skulle han altså dra fra Norge for å være sammen med sin datter i to timer, for så å dra hjem igjen. Schevig har fått den norske barnebidragssatsen økt med 135 prosent av en tysk domstol. Schevigs ekskone har fått økt bidragene hans i Tyskland ved å ta i bruk Luganokonvensjonen. Denne kon­vensjonen ble opprinnelig brukt for å hjelpe utenlandske kvinner som var kommet i «uløkka» som følge av norske sjømenns utskeielser. Mødrene fikk rett til å få fastsatt barnebidrag av sine lokale myndigheter. Bidraget kunne ikke endres i Norge, fordi man antok at kvinnen alltid var den svakeste part, og ikke hadde ressurser til å fremme krav i Norge.
Men hvorfor anvender NAV denne konvensjonen i barnebortføringssaker? Hvorfor tillater man at moderne, velutdannede, ressurssterke kvinner oppjusterer bidragene sine i utlandet?
Schevig, som er redaktør av nettsiden bortført.no, mener norske myndigheter bør sende observatører under retts­sakene, slik at de norske fedrene blir behandlet rettferdig.
«Når mødre får bortført ungene sine, agerer de norske myndighetene som om det er en kidnappingssak. Da settes et internasjonalt politiarbeid i sving og sakene løser seg fort, og før de når rettsinstansene,» hevder Schevig, som mener at det hersker en naiv forestilling hos NAV Utland at så lenge mødre får penger – så har barna det godt.

Det er kanskje på tide at likestillingen når NAV Utland også?

Espen Utaker
journalist/debattleder