Borte i trengselen

En liten jente er fremdeles savnet. Ingen vet hva som har skjedd, om hun er bortført eller drept, enten av fremmede eller sine nærmeste. Man kan spekulere, gjette og anta. Det er det denne saken er fylt med: Spekulasjoner og antakelser basert på rykter og lekkasjer. Store oppslag ser ut som sannheter når det faktisk kun er videreformidling av rykter hørt fra portugisiske polititjenestemenn, for eksempel. Eller antall vinflasker vennene drakk mens Madeleine ble borte, og blodspor på Bibelen. Noen som har hørt noe. Som i alle kriminalsaker med høy medieføring, florerer ryktene. Men her er det tilsynelatende ingen grenser.

Madeleine McCann har vært borte siden 3. mai i år. Det var på kvelden, mens foreldrene spise middag hundre meter unna leiligheten. Det eneste vi faktisk vet.

I flere måneder har media fulgt Madeleine-saken. Svære biler med satellittsendere er stasjonert utenfor familienes leide bolig i Portugal, fotografer, tv-kameraer og reportere. Turister tar bilder inne i kirken ekteparet søkte seg til. Fireåringens uvisse skjebne er allemannseie. Foreldrenes leting er blitt en realityserie.

Spiralen av antakelser nådde en foreløpig topp i norske medier denne uken da Dagbladet slo opp: – Drept av mor. Professor Leif GW Persson ved politihøyskolen i Stockholm mener det er overveiende sannsynlig at moren Kate McCann tok livet av jenta. Avisen kaller professoren og forfatteren «Nordens fremste ekspert på drapsetterforskning».

Førstesiden fikk ikke stå i fred, reaksjonene var umiddelbare. Psykolog Magne Raundalen og barneombud Reidar Hjermann gikk til angrep på avisen fordi den ikke bryr seg om barna. Barnesiden i en avis er førstesiden, har Raundalen uttalt.

Hva hadde norsk media gjort dersom familien McCann var familien Hansen fra Bergen på ferie med sine tre barn? Kan vi tenke oss tette nærbilder, dag etter dag, av Anne og Ola, med førstesidetitler som: «Portugisisk presse om faren i politiavhør: –¿Innrømmer å ha gitt Guri sovemedisin.»

Vi må stanse opp og stille oss spørsmålet om denne saken har så stor samfunnsmessig betydning at vi ikke reagerer når de etiske varselslampene begynner å blinke. Madeleine, Gerry, Kate og tvillingene er langt unna. Men norske medier er selvsagt bundet av normale pressefaglige og presseetiske prinsipper, som å være kritiske overfor kilder og kontrollere at opplysninger som gis er korrekte.

Madeleine selger aviser. Derfor selger også ryktene om hva som har skjedd.

At denne tragiske historien får massiv dekning, er ikke vanskelig å forstå. Og det er riktig at saken dekkes. Dette opptar oss, blant annet fordi det er så mye som er gjenkjennelig. Et vellykket, gift par med tre barn. De er leger, troende, til og med. Tilsynelatende helt vanlige. Det er enkelt å kjenne på smerten, angsten og den bunnløse sorgen foreldrene må kjenne. Kan det skje med dem, kan det skje med hvem som helst.

Dette poenget er også med på å forklare den ekstreme dekningen saken har fått: Familien McCann er ikke langt nede på en økonomisk eller sosial rangstige. De er tvert imot del av en vellykket, europeisk middelklasse, langt unna et bilde av uansvarlige foreldre som i fylla glemmer ungen sin et sted.

Støtten til familien har vært like massiv som mediedekningen. Venner, familie og ukjente sympatisører had bidratt med penger. Også kjentfolk, som David Beckham har engasjert seg. Milliardæren Richard Branson bidrar med penger til kampanjen. McCann-paret har brukt pressen fra dag én. De fikk raskt et profesjonelt apparat rundt seg, som har sørget for at oppmerksomheten rundt fireåringen ikke forsvant. Det valget var bevisst, og tanken var at det skulle hjelpe å finne datteren. Gerry McCann sier til The Times at han likevel ikke hadde sett for seg at 150 journalister med ett var på Praia da Luz, feriestedet i Portugal. Han beskriver den økende medieoppmerksomheten som en «skogbrann».

Familien og støttespillerne har hatt mediene i ryggen, helt til også det snudde. Og så snur vinden igjen. En dag er Kate en knust, kjærlig mor, neste dag potensiell drapskvinne, dagen etter er det politiet som er inkompetente. Som en realityserie oppfyller etter hvert Madeleine-saken de fleste kriterier.

Dette hjelper ikke fireåringen, eller de tusener av andre barn som er savnet. I juni i år viste Vårt Land 28 små barneansikter på forsiden. Madeleine var en av de 320 barna som akkurat da var etterlyst av Interpol. Men hvor mange barn som egentlig forsvinner hvert år, aner ingen det reelle omfanget av. Ifølge UNICEF er det flere millioner; de forsvinner inn i slavearbeid, som barnesoldater, eller blir misbrukt i sexindustri. Noen velger selv å bli borte.

Fireåringen er forsvunnet. En familie er ødelagt. Det er alt vi vet om Madeleine-saken.

Une Bratberg, redaktør