Løp og kjøp!

Dette er historien om det umulige. Det umulige at regjeringen gir utbyggingsløyve til et vassdrag som Stortinget har vedtatt å verne. Og det umulige at spad-en blir stoppet selv om den går i jorda på mandag. Det første er et faktum, det ­andre er et håp.

Faktum er at Hattebergvass­draget, som kaster seg gjennom fire fosser og mange stryk fra Folgefonna og ned i Hardangerfjorden, ble gitt varig vern i 1993. Det lille kraftverket som allerede lå der, skulle få anledning til vedlikehold, men ikke kapasitetsøkning. Kvinnherad Energi likte vedtaket dårlig, og søkte om utvidelse likevel. I juni 2001 ble søknaden avslått. Olje- og energi­minister Olav Akselsen sa ved den anledning at selv det mest beskjedne alternativet innebar en utvidelse av kraftverk­et, og det hadde ikke Stortinget åpnet for.Året etter søkte Kvinnherad Energi igjen, men møtte fortsatt veggen hos regjeringen. De anket til Stortinget, men uten å få medhold.

I 2005 ble Folgefonna Nasjonalpark og Hattebergdalen landskapsvernområde opprettet. Da skulle man tro at energi­utbyggerne ville innse at slaget var tapt, og at de måtte nøye seg med de 8 gigawattimene de allerede hadde mulighet til å hente i fossen. Hattebergdalen landskapsvernområde ligger mellom Folgefonna og Baroniet Rosendal, som er en perle av et kulturminne helt nede ved Hardangerfjorden. Det er opprettet for å «ivareta unik vassdragsnatur» som det heter i begrunnelsen. Dermed er altså dette vannet dobbelt sikret å få renne i friluft ned i fjorden: Gjennom Stortingets vedtak i 1993 og gjennom regjeringens opprettelse av landskapsvernområdet.

Men slik gikk det ikke. Kvinnherad Energi fikk med seg Norges Vassdrags- og Energidirektorat (NVE) på et nytt forsøk på å få planene gjennom. Denne gangen var det Torild Widvey som var olje- og energiminister, og hun sa ja. En samlet miljøbevegelse var rystet, men satte sin lit til at Miljø­verndepartementet ­ville stoppe planene. Av en eller annen grunn ville de ikke det. Miljøvernmi­nister Knut Arild Hareide benyttet tvert imot noe av det siste blekket i statsrådblekkhuset sitt før han gikk fra borde i 2005, til å gi sin godkjennelse.

To dager etter kom Helen Bjørnøy som fersk minister, med mulighet til å omgjøre dette, noe de fleste i miljøorganisasjonene ventet at hun skulle gjøre. Hun var jo statsråd i en regjering ledet av Jens Stoltenberg, som hadde avvist planene kontant sist han satt ved makten. Nå synes han det er greit, og vil helst ikke ha mer snakk om saken. Hva i all verden hadde skjedd?

Historien her er komplisert. Det er trolig en av grunnene til at vi har havnet der vi er nå. Kraftutbyggerne har visst å spille på dette, og har etter hvert fått overbevist lokalpolitikerne i Rosendal om at utbygging er det riktige. De ønsker vel som lokalpolitikere flest raske penger i kommunekassa, og lever i den tro at kraftutbyggingen skal gi dem det. Det har nok ikke vært lett for partiene sentralt å gå inn for noe som overkjører deres lokalavdelinger. Og når attpåtil den lokale ordførerkandidaten ved høstens valg, med det solid klingende navn Synnøve Solbakken (AP), får møte med statsministeren to dager før anken fra ­Naturvernforbundet skal behandles, kan man med litt innlevelsesevne forstå noen av mekanismene som har vært i sving.

Å foreslå videre kamp for ­fossenes frie fall nå, kan se ut til å være på linje med Donald som stri­løper på toppen av Niagarafossen, for å unngå å falle utfor. Likevel kan man som forundret tilskuer til denne prosessen ikke slutte å håpe på at det fortsatt er mulig å redde Hattebergvassdraget. Det finnes saker der lokalpolitikerne ikke er de rette til å bestemme. Vannet skal renne ned dalen lenge etter at høstens valg er over, og vi vil gjerne kunne se det.

Den mest synlige fossen, er den nederste. Den kan man se når man er ute og går i den fantastiske hagen som omgir husene i Baroniet Rosendal. Baroniet er i dag museum, men fungerer også som et levende kultursenter. Det har forvalteransvar for områder oppover langs det unike vassdrag-et, blant annet Svelgjarhaug­fossen, som av den store danske dikteren Carsten Hauch er beskrevet som en av de vakreste i verden. Denne er det nå som skal legges i rør. Den eneste løsningen som ­synes mulig hvis man skal kunne redde dette dobbeltvernede vassdraget slik som denne saken nå er blitt, er at Staten kjøper fallrettighetene. Vi er et par stykker som synes at det vil være et vel så godt kjøp som 50 meter strandlinje på Bygdøy. Men det haster. Løp og kjøp!

Marianne Lystrup er journalist i Vårt Lands kommentaravdeling