Kirken – en terapeut?

Vi vil så gjerne måle størrelser og virkninger. Det som er målt er sant. Antakelig er det omvendt: Det det ikke er mulige å måle i kilo, kilometer og effektive arbeidsdager, kan være sannere enn det såkalt sanne. Ta Per og Pål som satt med skjegget i postkassa da Askeladden bare hadde undringen å stille opp med. Eller Kirkens Nødhjelp, Caritas eller Redd Barna som det neppe er mulig å få inn i Statistisk sentralbyrås årsoppgjør.

Så er spørsmålet: Kan vi måle «effekten» av gudstjenesten? Vet vi om gudstjenesten fører til mindre angst, mer livsglede, større trygghet, mer selvinnsikt?

Sognepresten i en menighet utenfor København, Jørgen Demant i Lyngby, sier i sin dampferske bok «Søndag morgen» (Aros forlag) at det gjør det. Han sier det uten å blunke. Det er ikke målt og kan gudskjelov ikke måles. Men hans erfaringer er at slik er det, og at vi skulle tørre å snakke mer om det. I møtet med ritualet – som gudstjenesten er – kan man plutselig begynne å se annerledes på tingene. Nettopp fordi gudstjenesten og troen bygger på at Gud ser mer i meg, enn jeg selv gjør. Slik sett kan det være frimodig grunn til å spørre: Er gudstjenesten også terapi?

«Et viktig punkt i det kristne ritualet, er at det hjelper til å beskrive meg, slik at jeg ser meg selv på en annen måte enn da jeg kom til kirken», sier Jørgen Demant i et intervju med Kristeligt Dagblad: «De gamle fastlåste tanker og atferdsmønstre er ikke borte, men de sees i et annet perspektiv. Etter som liturgien skrider fram, går det mer og mer opp for meg hvor nesten komisk mitt anstrengende kontrollprosjekt er. Og hvor mye fred det er i å la Gud ta over» – sier han. Den gode terapi kan i løpet av en fire/fem konsultasjoner effektivt hjelpe et menneske med flyskrekk og heisfobi. Men å komme over ens med den uroen kirkefader Augustin snakker om når han sier at «mitt hjerte er urolig inntil det finner hvile hos Gud», er en livslang prosess. «Uroen, eller livsangsten» – som han skriver – «er en skyggeside av at vi lever atskilt fra Gud. Når den er som verst, drives vi rundt i manesjen, ikke minst fordi vi tror at det dreier seg om å bli enda bedre til å kontrollere og styre omgivelsene.

Nå skal man være ganske forsiktig med å definere Guds fred som løsning. Mange leter etter den, men finner den ikke. Det kan være så mørkt at man trenger både hjelp og støtte, både medikamenter og psykoterapi. Og at man betrakter det som mirakler gode nok. For mange er det sånn. Likevel har han et poeng, presten i Lyngby – i gudstjenesten får vi ro til prosessen. Der, på benken, hvor vi er lukket inne og hverken kan komme ut eller inn, må vi overgi oss til rommet og dets spillerregler. Vi kan ikke noe og skal ikke noe. Ikke noe annet – selv om det er vanskelig nok – enn å være nærværende til stede. Det er ikke mine prestasjoner som teller. Ikke her. Jeg skal bare hvile i en kraft som får skyggene til å blekne. Da blir det gudstjeneste. Men også terapi.

Vi snakker en del om kognitiv terapi for tiden. En høyst virkningsfull terapiform, som er så effektiv at det kan oppleves som et plutselig mirakel fra skyene for dem som får hjelp. I et målrettet, kortvarig, praktisk, aktivt, samarbeidspreget forløp, ser man skyggesidene i øynene, beskriver dem og lærer å håndtere dem. Så de mister sin makt. Men nytt eller ikke nytt – denne metoden har vært kjent i den kristne gudstjenesten i 2000 år. Det skal gjentas: Gudstjenesten er ikke terapi. «Men det hindrer ikke de eldgamle, kirkelige ritualene i å fungere som virksomme, terapeutiske redskaper», sier Demant. De kristne har erfart det. Det har fulgt kirken. Og det følger den: «Gjennom tidene har kristne erfart at det å delta i gudstjenestens bønn, takksigelse, evangelium, preken, syndsforlatelse, nattverd, velsignelse og salmer – alt arrangert i en nøye koreografert prosess – kan få hjertet til å «smake Guds fred», som Grundtvig sa.»

Alt dette virker. Det er jo det som er målet med det hele – at vi skal få hjelp, i kirkerommet, til å få større horisont enn vår egen navle, som vi traver rundt og rundt i. Vi skal kunne lene oss på, som det heter både hos Jung og Luther. Gi slipp og overgi oss til Guds omsorg. Og der har Demant nok et poeng, når han viser til salmesangen: «Når vi synger frisettes lag i underbevisstheten, så vi ikke helt kan styre tingene lenger. Poesiens og musikkens kraft» – snakker han om – «rekker langt inn i kroppens og sinnets erindringer. Vi synger om glede og sorg, lykke og livslede, medgang og motgang.»

Det er ikke ofte en gjør det hos terapeuten.Så vil noen si at er det ikke når vi løfter hendene i været og utsetter oss for karismatiske vibrasjoner at tingene frisettes? Kanskje. Men kanskje heller ikke. For i slike miljøer sniker usikkerheten seg ofte inn, hva skjer neste gang, rundt neste hjørne? Den følelsen er langt annet enn befriende. Mens i liturgien utsetter man seg for Ordet, gradvis, sakte, stille, dag etter dag etter som gudstjenesten feires. Mens vi meditativt utsetter oss for Ordet, forklarer Ordet oss. Det er ikke vi som forklarer Ordet.

Så er det terapi, er det ikke? Terapi også. «Hvem er du som tror du er større enn Guds kjærlighet», som Sigrid Undset, fritt sitert, sa.

Olav Egil Aune er kulturredaktør i Vårt Land