Hamastan og Fatahland?

De siste dagenes blodige kamper i Gaza er trolig resultatet av en bevisst offensiv fra Hamas på å ta kontrollen militært. Fatahs styrker er på defensiven. De aller fleste Fatah-lederne har forlatt Gaza, og overlatt til kommandanter på lavere nivå å forsøke å holde stillingen. Men hvis ikke Hamas stanser offensiven av politiske grunner, tyder alt på at Gaza er tapt for Fatah.

På Vestbredden, hvor de fleste Fatah-lederne nå befinner seg, er situasjonen en annen. Der er de fleste Hamas-lederne arrestert av Israel, og selv om Hamas fikk atskillig oppslutning også der i valgene, har de ingen militære styrker av betydning.

De palestinske områdene har lenge vært fysisk delt i to av Israel. Men nå kan altså landområdet som skulle bli en palestinsk stat, komme til å bli styrt av to rivaliserende palestinske regimer – et Hamastan og et Fatahland.

Den palestinske presidenten Mahmoud Abbas forsøker fortvilt å unngå at den gryende staten han overtok fra Yasser Arafat skal ende opp på denne måten. Derfor har han ikke trukket Fatah ut av samlingsregjeringen med Hamas. Det ville betydd slutten for et samlet Palestina. Men han har suspendert deltakelsen i regjeringen så lenge kampene varer.

De som arbeider for en løsning på konflikten, og det gjelder både de arabiske land og den såkalte kvartetten (FN, EU, USA og Russland), hadde satt sitt håp til at den palestinske samlingsregjeringen kunne være et skritt på veien. I Vesten var det riktignok bare Norge som gikk til det skritt å støtte regjeringen økonomisk. Men under hånden var det en vilje til å lette på den internasjonale boikotten dersom samlingsregjeringen viste evne til å samle seg om skritt i retning av fred.

Hva man skal gjøre dersom samlingsregjeringen faller fra hverandre, og Palestina i realiteten er delt i to, er et åpent spørsmål. USA har stadig tydeligere støttet sine gamle fiender i Fatah. De arabiske land vil ha problemer med å nekte å støtte Hamasregjeringen, som tross alt er lovlig valgt. At den rødgrønne regjeringen i Norge igjen vil få problemer med å velge linje, er tross alt et minimalt problem.

Fatah har alt å tape på at samlingsregjeringen faller sammen. Derfor vil de nok holde oppe et skinn av samling og fellesskap så lenge som mulig. Men Hamas har lært av Israel: Det viktigste er realitetene på bakken.

De i Israel som lenge har hevdet at det ikke finnes en palestinsk motpart å slutte fred med, vil dermed mene de har fått syn for sagn. Men med en viss rett kan det hevdes at Israel har bidratt til det gikk som det gikk. Mahmoud Abbas fikk aldri noe å vise til når han hevdet at den eneste veien framover lå i gjensidig aksept og dialog med Israel. I stedet fortsatte Israel å skape sin realitet på bakken. Gjennom sikkerhetsmuren og nye bosettinger med tilhørende veier ble den palestinske Vestbredden stykket opp i tre-fire deler. Det ble stadig vanskeligere å tro på at en palestinsk stat ville ha noen eksistensberettigelse.

Palestinere som dreper palestinere kan kanskje fortone seg som godt nytt for Israel. Men det er aldri noen fordel at det foregår et slagsmål hos naboen. Særlig ikke når hele nabolaget er utrygt. Israelske forsvarskretser så fjorårets krig i Libanon som et oppgjør med Syria via stråmenn. De ser muligheten for at de denne sommeren vil møte Syria direkte. På denne bakgrunn må vi forstå de fredsfølerne Ehud Olmert har sendt til Syria. Israel ønsker ikke en ny krig på nordfronten nå.

I tillegg kommer Libanon, hvor det er fare for ny borgerkrig når som helst, og kaoset i Irak. Litt lenger unna ruster Irans president seg for det endelige oppgjøret med Israel, som skal bane veien for al Mahdis gjenkomst og islamsk verdensherredømme.

Med så mye usikkerhet rundt seg, skulle man tro Israel var opptatt av å bidra til å få stanset uroen i sitt nærmeste naboskap og lagt konflikten med palestinerne død. Men i Israel finnes det for øyeblikket ingen som kan ta ansvaret for store og langsiktige strategier. Statsminister Ehud Olmert – som ble valgt på et program om å dele land med palestinerne – sitter i realiteten på oppsigelse. Kanskje kan Arbeiderpartiets nye leder Ehud Barak komme opp med noe når – og om – han får festet grepet. Men kanskje blir det Benjamin Netanyahu som får makten.

Det synes uendelig lenge siden Shimon Peres lanserte sine vyer for et blomstrende Midtøsten med et tett samarbeid mellom Israel og Palestina. I går ble han valgt til israelsk president. Dermed er han ute av politikken. Og det er også visjonene hans.

Erling Rimehaug kommentarredaktør i Vårt land