Det er ikke sikkert Den norske kirke kan ta æren for den viktige funksjonen den fikk etter terror­angrepet 22. juli, påpeker prest og forsker Birte Nordahl i dagens Vårt Land. Vi tolker ikke dette som en korreks til Den norske kirke, for der har ingen «tatt ære».

Derimot tror vi kirkens rolle etter terrorangrepet viste ­hvilken posisjon kirken fortsatt har i befolkningen, og hvilket potensial religionen har i en krisesituasjon.

Det handlet om langt mer enn sorg. Vi var preget av sjokk, frykt og fortvilelse. Et dypt, mørkt hull hadde åpnet seg, vi så ondskapen i hvitøyet. Slike destruktive krefter fantes faktisk i vårt eget samfunn. Konsekvensene av hat og fremmedfiendtlighet var ufattelig mye verre enn vi hadde vært i stand til å ta inn over oss dagen i forveien.

Hvorfor ble kirken et fast holdepunkt i denne situasjonen? Fordi en nøytral, naturvitenskapelig beskrivelse av hjernens impulser og algoritmer ikke holder i møtet med ondskap. Stilt overfor hatets krefter trengte vi en motkraft. Kirken kan kritiseres for mye, men i den avgjørende stunden var vi ikke i tvil: Kirken står for det motsatte av det mørket vi ble så skremt av.

Kirken står fortsatt sterkt i den norske befolkningen, men kan selvsagt ikke hvile på sine laurbær og tenke at posisjonen er permanent. Dess mer svekket kristendommens posisjon blir, dess færre medlemmer Den norske kirke og andre kirkesamfunn har, dess mindre naturlig blir det å søke til et kirkebygg neste gang krisen rammer oss.

Det kan være mange svar på disse utfordringene. Men én ting står fast. Kirken kan være trygg på sitt eget fundament: troen på en kjærlighet sterkere enn døden. Hatet vil skremme oss, også i framtiden, men så lenge kirken forkynner Guds kjærlighet i Jesus Kristus vil det alltid være behov for den.

Den dagen kirken selv lar seg rive med av fremmedfrykt og hat, likegyldighet og utydelighet, er det imidlertid fare på ferde. Da vil kirkene stå tomme, også når krisen rammer.

 

LES OGSÅ:

Kirkens håndtering av 22. juli overbeviste ham til å bli prest

«Da jeg var liten, drømte jeg om å lære å spille piano. Bak pianoet på Utøya ble jeg skutt fire ganger»

Minoritetsgrupper får mest hets blant AUF-ere