Skuddhullene på Utøya

Ina Libak, leder AUF

Da jeg var liten, drømte jeg om å lære å spille­ piano. Jeg prøvde i noen år, men ble aldri god. I stedet fant jeg AUF, og følte meg hjemme på sommerleir på Utøya som veldig mange før meg.

I lillesalen i kafèbygget på Utøya står det et piano. Jeg har alltid visst at det har stått der, men aldri lagt særlig merke til det. Noen ganger satte folk seg ned og spilte. Jeg bare så på og drømte om at det var jeg som hadde lært meg å spille. Så løp vi videre for å spille fotballkamp, diskutere politikk eller gå på kjærlighetsstien.

• Min tro med Ina Libak: Da hun holdt på å dø på Utøya tenkte AUF-leder Ina Libak: Er det noe jeg bør tenke på nå?

Gjemmestedet

22. juli 2011 var pianoet i lillesalen det eneste gjemmestedet vi så i kaoset. Bak det ble jeg skutt fire ganger. Syv mennesker ble drept rundt det. Før 22. juli var det kun et instrument. Etter 22. juli ble det del av et åsted. Det har blitt et bevis på at terroren fant sted. Bak det kan du se kulehullene i veggen. Sporene etter en høyreekstrem terrorist som drepte AUF-ere på sommerleir.

I de første årene etter terrorangrepet ønsket jeg at kafébygget på Utøya skulle rives. Jeg syntes det var for vondt å se kulehullene fra da vennene mine ble drept. Det var for brutalt. Jeg tok feil. Ikke fordi det ikke gjør vondt, men fordi det gjør vondt. Fordi det er brutalt. Det vondeste i historien vår må vi som samfunn tåle å huske, fordi det skjedde. Det er sannheten. Da AUF og støttegruppa tok ansvar og ­bevarte de fysiske sporene, var det å ta ansvar for vår felles hukommelse.

I 22. juli-senteret i regjeringskvartalet finnes det fysiske spor etter terrorangrepet i Oslo. Sammen med sporene i kafèbygget er dette de eneste fysiske ­bevisene på hva som rammet oss fredagen i 2011. Sammen utgjør de vårt viktigste historiske vern mot konspirasjonsteoriene og hatet som fortsatt finnes. Kraften ligger i det autentiske og sårbare. I vår tid kan vi finne informasjon om alt på nettet, men desto større blir søken etter det som er sant, det som synlig og fysisk kan vise oss hva som faktisk skjedde. I all sin brutalitet.

Denne sommeren er det ni år siden 77 mennesker ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya, og fremdeles omtales terror­angrepet stadig nærmest som en naturkatastrofe som rammet­ tilfeldig. Men terrorangrepet kunne­ ikke rammet noen helt andre et helt annet sted. Det var ikke ­resultat av en gal manns handlinger.

Det var et målrettet politisk angrep mot Arbeiderpartiet og AUF, basert på tankegods som fikk vokse frem og som fortsatt finnes i vårt samfunn.

LES OGSÅ: Lisbeth Røyneland tåler ikke lukten av liljer. De minner henne om terrordagen da hun mistet datteren

Fotfeste hos vanlige folk

Som overlevende av høyreekstrem terror vil jeg si følgende: Enda mer enn at jeg frykter at høyreekstreme ideer får fotfeste i farlige og ekstreme miljøer, frykter jeg at de får fotfeste hos helt vanlige folk. Den største trusselen fra ytre høyre er ikke det ekstreme i seg selv, det er når det ekstreme blir den nye normalen. Det er når rasismen blir normalisert og tanke­godset blir stående uimotsagt.

For meg er det helt umulig å tenke at 22. juli aldri kan skje igjen. For det har skjedd igjen. Det skjedde i Orlando i 2016, det skjedde på New Zealand i 2019 og kun tilfeldigheter og et uvanlig heltemot hindret massedrap av muslimer i Al Noor-moskeen i Bærum i fjor. Og hvorfor skulle­ det aldri skje igjen? Vi vet at det samme hatet fremdeles finnes, selv om det er ubehagelig å snakke­ om.

Tidsvitner lever ikke evig

Vi er mange som bærer synlige og usynlige arr etter 22. juli. Noen av oss kan du se det på. I ansiktet­. På armene. Når vi går i badetøy eller i shorts. Andre kan du lytte­ til, høre historiene fra dagen og tiden etter. Spørre og få svar. En gang vil arrene være borte. Spørsmålene vil mangle svar. Tidsvitner lever ikke evig, men det gjør historien. Da trenger vi de synlige sporene til å fortelle den.

Norske ungdommer har i flere­ tiår reist til Tyskland og Polen med hvite busser og fått sett gasskamre og andre synlige spor på nazismens brutalitet. I årene som kommer bør unge i Norge besøke 22. juli-senteret i regjeringskvartalet og se hvordan terroristen ville sprenge demo­kratiet i filler. Videre bør de ta båten til Utøya og se hvor unge AUF-ere ble skutt og drept. De vil komme tilbake med den vonde kunnskapen om hvor farlig hat og rasisme er. Og med engasjementet og kraften som trengs for å kjempe mot hatet og stå opp for medmenneskeligheten.

Pianoet i kafébygget må stå der, og minne generasjon etter generasjon om hva som skjedde da et instrument ble til en del av et åsted. Det samme må sporene i 22. juli-senteret gjøre.

Den viktigste beredskapen vi har som samfunn er ikke politi og sikringer; det er hvordan vi som samfunn tar vare på historien, og hvordan vi sammen hindrer at den gjentar seg.

LES MER:

• Yrjan Mirzai Sunde (29) fant Jesus i mørket etter 22. juli

• Utøya-overlevende Tonje Brenna: Den store samtalen som ikke fikk prege tiåret

• Nytt forskningsprosjekt etter 22. juli: – Fremdeles mange som sliter